arbeidsminne (IT)

Artikkelstart

Arbeidsminne (primærminne/arbeidslager) er en datamaskins viktigste datalager. Programmer under kjøring, og tilhørende data, må ha plass i arbeidslageret. Arbeidslageret mister datainnholdet når strømmen slås av. Langtidslagring av program og data gjøres derfor på sekundærlager som disk, minnepinner, CD eller magnetbånd.

Faktaboks

Også kjent som

arbeidslager, primærminne, primærhukommelse, primærlager, internhukommelse, internminne, memory, arbeidshukommelse

Den vanligste typen arbeidsminne er RAM (engelsk: Random Access Memory), selv om det i teorien er mulig å benytte alle slags datalager som et arbeidsminne. Blant annet vil deler av disk bli benyttet som et utvidet arbeidsminne dersom RAM ikke er tilstrekkelig (virtuelt minne). RAM er imidlertid å foretrekke, da hastighet og kapasitet er bra i forhold til kostnaden.

Systemytelse

Ofte er mange programmer er under utførelse på samme tid. Jo større arbeidsminne, desto flere programmer og tilhørende data får plass i arbeidsminnet samtidig. Hvis arbeidsminnet er lite, må programmer som ikke er aktive i øyeblikket, vike plass. Dette gjøres ved at blokker med data flyttes over i et virtuelt minne. Før programmet igjen kan fortsette utførelsen, må nødvendige blokker hentes inn i arbeidsminnet igjen. Denne prosessen kalles swapping, og er en intern administrasjon som stjeler mye ressurser. Den beste måten å øke en datamaskins kapasitet på er ofte å anskaffe et arbeidsminne med større kapasitet.

Realisering

Arbeidsminnet er bygget opp av minnebrikker, og nesten alltid er det DRAM – dynamisk RAM som blir brukt. Statisk RAM – SRAM er hurtigere, men også dyrere per lagret enhet. Over tid har prosessorhastigheten og antallet CPUer økt, og alle skal ha data og instruksjoner fra ett arbeidsminne. Hastigheten for lagerbrikker har ikke økt like fort som for CPUer. Utforming av arbeidsminnet slik at det kan møte ønskene om høy ytelse, er en stor utfordring.

Adressering

Et arbeidsminne inneholder adresserbare enheter (byte eller dataord) som også er enhet for skriving og lesing. For enklere maskiner, for eksempel mikrokontrollere, kan instruksjonens adresse være lagerets fysisk adresse. I mer avanserte systemer kan en plassere flere programmer i minnet samtidig, og den fysiske adressen som for eksempel et dataelement ligger på, vil avhenge av hvor programmet er plassert. Derfor vil et program helst bruke logiske adresser, det vil si adresser som om programmet alltid var plassert fra og med fysisk adresse 0. For å regne om logiske adresser til fysiske adresser under programmets utførelse kan en bruke segmentering (engelsk: segmentation) eller kravstyrt sidedeling (engelsk: demand paging). Disse teknikkene er forklart i artikkelen om CPU.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg