Vilhelm Rasmus Andreas Andersen var en dansk litteraturhistoriker. I 1896 ble han dr. philos. på avhandlingen Guldhornene, og i 1908 ekstraordinær professor i dansk litteraturhistorie. I 1918 ble denne stillingen omdannet til et professorat i nordisk litteratur, som han hadde til 1930.
Andersens vitenskapelige produksjon begynner med en rekke filologiske undersøkelser: Danske studier (1893), og fortsettes med en monografi over Poul Møller i 1894 før doktoravhandlingen. Hans åndshistoriske hovedverk er Tider og typer med undertitlene Erasmus (2 bind, 1907), Goethe (2 bind, 1916) og Horats (4 bind, 1939–51). Sammenlagt gir disse bindene en utredning av brytningene mellom klassisk dannelse og hjemlig vekst i dansk og europeisk åndsliv gjennom århundrene.
Andersen fortsatte sine monografier av danske forfattere i 1899–1900 med tre bind om Adam Oehlenschläger, deretter om Frederik Paludan-Müller i 1910, et mindre skrift om Henrik Pontoppidan i 1917 og en personlig og vakker monografi om Vilhelm Topsøe i 1922. I sin store litteraturhistorie (1915–34) fremstiller han i tre tettpakkede bind den danske litteraturs historie fra Ludvig Holberg til 1890-årene. Metoden hans er fremstilt direkte i boken Dansk litteratur, forskning og undervisning (1912). En rekke mindre skrifter formulerer hans humanistisk-nasjonale og vagt religiøse livssyn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.