Venedikt Jerofejev

Venedikt Jerofejev var født på Kola. Han studerte filologi ved Universitetet i Moskva og på Lærerskolen i Vladimir, men ble utvist begge steder, i Moskva fordi han deltok i en uoffisiell studentgruppe, i Vladimir på grunn av «moralsk undergravningsvirksomhet». Deretter arbeidet han som løsarbeider, giftet seg i 1974 med en kvinne i Moskva og skaffet seg på denne måten borett i byen.

Jerofejev begynte å skrive i 1950-årene, men ble undertrykt i hjemlandet, hvor hans arbeider først begynte å komme ut kort før han døde.

Hans viktigste fortellende tekster er En psykopats opptegnelser (Zapiski psikhopata, 1956), Moskva–Petusjki (1969) og Vasilij Rozanov med en eksentrikers øyne (Vasilij Rozanov glazami ekstsentrika, 1973).

I tillegg bør skuespillet Walpurgisnatten, eller kommandørens skritt (Valpurgijeva notsj, ili Sjagi komandora, 1985) nevnes. Det er en uhyggelig skildring av livet på en sovjetisk nerveklinikk, hvor avvikende politiske meninger behandles som sinnssykdom og helbredes med tortur.

Et annet viktig verk er den satiriske collagen av Lenin-sitater, Min lille Leniniana (Moja malenkaja leniniana, 1988), som belyser Lenins menneskeforakt og maktbegjær.

Moskva–Petusjki er hans mest kjente verk. Fortellingen utvikler seg som en reise med forstadsbanen mellom disse to stedene, hovedstaden og provinshullet, og gir et tragikomisk bilde av en trøstesløs sovjetvirkelighet. Skildringen av alkoholisme og sosial elendighet kombineres med en genial parodiering av sovjetspråket og dets klisjeer i en diskurs som etterligner fyllepratet til jeg-fortelleren, Venja, som blir mer og mer beruset. Fortellingen blir stadig mer surrealistisk og historiske figurer og overnaturlige vesener slutter seg til Venja. Rusen blir på denne måten til en fortellermodus.

Jerofejev var en stor språkbegavelse, en belest og følsom kunstner som fant sine forbilder hos Nikolaj Gogol, Franz Kafka, Vladimir Nabokov og Vasilij Rozanov, og inspirasjon og trøst i Bibelen.