Etter avsettelsen av president Ben Ali i februar 2011 har Tunisia vært inne i en politisk og forfatningsmessig overgangsperiode. Valget på ny grunnlovsgivende forsamling i oktober 2011 var det første skritt mot en statsforfatning basert på demokratiske prinsipper.

Grunnlovsforsamlingen ble konstituert i november 2011. Etter en periode med flere politiske kriser presenterte den parlamentet for et forslag til ny grunnlov i januar 2014 – som ble vedtatt med klart flertall. Grunnloven sikrer alminnelige borgerrettigheter, herunder kvinners rettigheter.

Vinneren av valget i oktober 2011 ble det islamistiske partiet an-Nahda, som fikk 89 av de totalt 217 setene i forsamlingen. Sammen med det arabisk nasjonalistiske venstrepartiet Congrès pour la republique (CPR) som fikk 29 seter, og det sosialdemokratiske Ettakatol som fikk 20, dannet an-Nahda en politisk allianse.

Forut for de politiske omveltningene var Tunisia etter forfatningen av 1959, senest endret 2002, en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Statsoverhodet, presidenten, ble valgt i alminnelige valg for fem år. Presidenten utnevnte og ledet regjeringen, utnevnte alle militære og sivile embetsmenn og var militær øverstkommanderende. Regjeringen var ansvarlig overfor presidenten, men hadde også et begrenset ansvar overfor nasjonalforsamlingen; den kunne vedta mistillitsvotum mot regjeringen.

Nasjonalforsamlingen ga lover, og ble valgt samtidig med presidenten for fem år, og hadde 189 medlemmer. I tillegg var det en rådsforsamling med 126 medlemmer valgt for seks år; 85 ble valgt fra distriktene, organisasjoner og fagforeninger (som boikottet rådet), og 41 ble utnevnt av presidenten. Siden selvstendigheten var politikken dominert av ett parti, Neo-Destour-partiet, fra 1988 kalt Rassemblement Constitutionnel Démocratique (RCD). Tunisia var reelt en ettpartistat i perioden 1964–88, og også senere var RCD helt dominerende.

Administrativt er Tunisia inndelt i 24 fylker ("guvernorater"), styrt av presidentutnevnte guvernører. Styret i Tunisia har tradisjonelt vært svært sentralisert, men en viss desentralisering og lokal demokratisering har skjedd siden 1988.

Rettsvesenet er influert av fransk og islamsk rett. Det omfatter bl.a. en kassasjonsrett, med tre sivilrettslige avdelinger og én strafferettslig avdeling, tre appellretter og 13 førsteinstansretter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.