Tanzanias befolkning består av mer enn 120 forskjellige etniske grupper med hvert sitt språk, kultur, religion og teatertradisjoner. I tillegg finnes minoriteter av europeere, arabere og asiater.

Teateret var tett forbundet med de ulike folkegruppenes sosiale normer og verdier. Sang, dans, bevegelse, storytelling og ritualer var viktig i dagliglivet og på høytidsdager. Innen hver etnisk gruppe hadde teater en viktig funksjon for å spre kunnskap og opplysning om samfunnsmessige og sosiale verdier og normer. Teateret var også intimt forbundet med de ulike religions- og verdensoppfatninger.

Til tross for store uttrykksmessige forskjeller folkegruppene imellom er det mulig å skille ut fem hovedkategorier som fantes hos de fleste folkegruppene: Heltekvad, storytelling, sang, rituelle former og dans. Det er vanskelig å snakke om rene teaterkategorier, da formene ble blandet inn i hverandre og hadde ulik dramatisk intensitet og handlingsgang. Dette gjelder i stor grad trommedansen Ngoma, som var særpreget for hver enkelt folkegruppe.

Britene kom i stor grad til å prege teater og kulturliv i Tanzania i perioden 1870–1964. Skoleverket satset på engelsk språk og kultur, og engelsk dramatikk ble ansett som et viktig verktøy for å fremme britiske og vestlige verdier. Det ble arrangert konkurranser mellom skolene der det gjaldt best mulig å spille kjente vestlige drama. Dette bidro også til å gjøre elevene kjent med vestlig spillestil og oppføringspraksis.

To scener etter vestlig mønster ble etablert: Dar es Salaam Player og Arusha Little Theater.

I løpet av koloniperioden ble tidvis det tradisjonelle og førkoloniale teateret forbudt. Dette endret seg mot slutten av koloniperioden, særlig med opphevelsen av forbudet mot Ngoma i 1948. Men sensuren var streng, og teateruttrykkene måtte endres for å passe inn i skoleverk og misjonærers visjoner for hva som var riktig oppsetningspraksis. Mye kunnskap og ferdigheter knyttet til de førkoloniale uttrykksformene gikk derfor tapt. 

I nyutviklede urbane sentra ble det etablert sosiale klubber og foreninger som også engasjerte seg i dans og teater. Dansegrupper ble et populært fenomen.  Noen besto av mennesker med lik etnisk avstamning, mens andre var multietniske med et multietnisk repertoar. En egen tradisjon var Beni- klubbene, som også i dag har stor oppslutning i Tanzania.

I kjølvannet av frigjøringen i 1961 ble den tanzanianske kulturen proklamert som grunnsteinen i den nasjonale kulturen. President Julius Nyerere etablerte en rekke nasjonale kulturgrupper, blant annet National Dance Troupe, som besto av en blanding av kunstnere fra ulike folkegrupper. Gruppen spesialiserte seg på å oppføre regionale Ngomas og ble ansett som hovedrepresentant for den nasjonale kulturen.

Til tross for en offentlig uttalt vilje til å satse på tanzaniansk teater og kultur, beholdt vestlig kultur og teater sin ledende posisjon i Tanzania de første årene etter frigjøringen.  I skolene fortsatte danse- og dramaundervisningen etter engelsk mønster, og ved universitetet i Dar es Salaam ble det gitt kurs i vestlige teaterformer.

Først etter Arusha-erklæringen i 1967 kan det spores en betydningsfull utvikling i tanzaniansk teater. Teater og kulturliv ble ansett som viktige verktøy i nasjonsoppbyggingen. Teaterets hovedfunksjon ble å propagandere for og spre kunnskap om Arusha-erklæringen, og Ngonjera ble den mest utbredte og mest populære teaterformen. Her opptrer en protagonist og en antagonist som sammen diskuterer fram politiske løsninger på konflikter i poetisk verseform.

Regjeringen satset også på Ngoma, som i skoleverket erstattet vestlig drama. Som talerør for regjering og partiet fikk dansegruppene bedre økonomiske vilkår og kunne etablere seg som profesjonelle grupper. Gruppene var multietniske med et multietnisk repertoar. De opptrådde på barer og i ølhaller, og hadde et repertoar som ble tilpasset publikum. Ngoma-tekstene fikk mindre betydning til fordel for dans og gestikk. Små, improviserte sketsjer ble en del av repertoaret.

På universitetet i Dar es Salaam ble vestlig drama skjøvet i bakgrunnen til fordel for nyskrevet dramatikk på kiswahili. Mest kjent er E. Husseins stykke Kinjeketile.

Økende kritikk mot regjering og styresett på midten av 1970-tallet bidro til nye endinger i kulturlivet. De nasjonale dansegruppene ble nedlagt, og Ngonjera-tradisjonen opphørte.

I dagens Tanzania utgjør fortsatt Ngoma-tradisjonene en viktig del av teaterlivet. En relativt nykommer er Contemporary dance, som blander tradisjonell dans med vestlig koreografi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.