Syledisprinsipp
Kart som viser dekning fra seks Syledis stasjoner i Nordsjøen på 1980-tallet. Områder med + tegn viser der man fikk posisjonsberegning fra tre stasjoner. Områder med - viser der man kun hadde dekning med to stedlinjer. Røde piler viser hvordan signalgangen går mellom stasjoner og skip i aktiv modus. Under er det vist en av de vanligste mottagere fra Sercel.
Syledisprinsipp
Lisens: CC BY SA 3.0

Syledis var et radiobasert navigasjonssystem basert på nøyaktige avstandsmålinger til faste sendestasjoner på land eller plattformer. Systemet var primært benyttet for offshore- og kartleggingsformål rundt om i verden. På 1980 og 90-tallet var det blant annet dekning med Syledis i hele Nordsjøen og utenfor Troms. Basert på måling av avstand til tre stasjoner var det mulig å oppnå posisjoneringsnøyaktigheter på 2–3meter. Syledis var utviklet av det franske selskapet Sercel. Syledis ble gradvis faset ut utover 1990-tallet da nøyaktige satellittbaserte navigasjonssystemer ble tilgjengelige.

Faktaboks

Også kjent som

Syledis (SYstem LEger pour mesure la DIStance) = System for måling av avstand

Prinsipp

Syledis stasjonene sendte nøyaktige tidssynkroniserte pulser i båndet mellom 420 og 450 MHz. Sekvensen ble startet ved at en sender på skipet (interrogator) sendte et «startsignal» til de faste stasjonene i nettet (respondere), som da responderte med å sende en kodet puls tilbake. Effekten på utsendt signal fra skipet var relativt lav – bare 10 W. Ved å måle overføringstiden frem og tilbake til mottageren kunne avstanden så beregnes. Beregning av avstand til to stasjoner var da nok til å bestemme sin posisjon, selv om det var ønskelig med måling til minst tre stasjoner.

Forutsetningen var kjennskap til stasjonenes nøyaktige posisjon, samt utbredelseshastigheten til radiobølgene. Vanligst var det å benytte systemet mot et begrenset antall brukere som opererte i en aktiv modus i dedikerte tidsvindu (time slots), men systemet kunne også konfigureres til å operere i passiv modus og da sende til ubegrenset antall brukere, men da med hyperbolske stedlinjer basert på tidsdifferanser mellom pulsene. I passiv modus ble en av landstasjonene definert som «master stasjon» som startet sendesekvensen til minimum to «slavestasjoner». Det krevdes derfor minst tre stasjoner for å gi en posisjon.

Rekkevidden på systemet var cirka 1,5–2 ganger synsvidden fra stasjonen («line of sight»), og typisk omkring 80–120 km, avhengig av høyden på sendestasjonene, som ofte var plassert på fjelltopper langs kysten. På lengre avstander ble systemet mer sårbart for signalforstyrrelser og ugunstig stedlinjegeometri, som i sin tur medførte redusert nøyaktighet. I mange tilfeller ble Syledis brukt som en komponent i avanserte navigasjonssystemer, eksempelvis innen dynamisk posisjonering, hvor avstandsmålingene inngikk som en verdi i en sammensatt beregning av nøyaktig posisjon (bredde- og lengdegrad).

Syledis var i bruk parallelt med innføringen av differensiell GPS (DGPS) i første halvdel av 1990-tallet, og opererte noen steder i verden som backup for DGPS til litt etter år 2000.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg