russisk forfatter, særlig kjent for sine selvbiografiske erindringer om livet i Russland under den siste fasen av sovjetregimet, sett i all dets tragikomiske absurditet, ispekket vitser, anekdoter og andre komiske småsjangrer fra sovjetisk urbanfolklore, og fremført i en tilsynelatende pratete, dagligdags og gravalvorlig stil.

Blant hans viktigste bøker er romanen Sonen (1982), det dystreste av alt han har skrevet, som handler om hans tid som fangevokter i en leir på Komi-halvøya. I Kompromisset (1981), et av hans morsomste verker, ironiserer han over Brezjnev-tidens virkelighetsforfalskning. Boken har form av et brev til føreren fra en oppdiktet budeie, som Dovlatov selv diktet opp og illustrerte med fotografier som han fant i avisarkivene da han arbeidet som journalist i Tallinn. I februar 1979, etter at han var blitt ekskludert fra forfatterforeningen og hadde fått publikasjonsforbud, forlot Dovlatov Russland og slo seg ned i New York. Her skrev han blant annet Den usynlige boken, Solo på en Underwood, som er samling vitser, notater og innfall, Våre: et russisk familiealbum, og Håndverket (1985), som beskriver hans vanskeligheter den første tiden i Amerika, og Filialen, hvor han harselerer over den tredje bølgen emigranter, dvs. den han selv hørte til. Noe av det fineste ved Dovlatovs humor er at den ikke er fordømmende og destruktiv. Han er først og fremst opptatt av det tragikomiske gapet mellom illusjon og hard virkelighet som gjør menneskelivet så absurd og kaotisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.