De alminnelige domstolene i Sverige inndeles i underretter og overretter. I første instans dømmer tingsrätter, som har avløst de tidligere härads- og rådhusrätter. Overordnede domstoler i første instans er seks hovrätter, og i siste instans Högsta domstolen. I straffesaker er tingsrätten domsfør med én juridisk dommer og fem nämndemän (lekmenn), hovrätten med tre juridiske dommere og to nämndemän. I tvistemål kan tingsrätten dømme med tre juridiske dommere og hovrätten med fire juridiske dommere. Högsta domstolen består utelukkende av juridiske dommere, den har 25 medlemmer og er domsfør med fem dommere.

Foruten de alminnelige domstoler finnes spesialdomstoler, for eksempel mark- och miljödomstolen, arbetsdomstolen og hyresnämnder. Disse er vanligvis sammensatt av en juridisk dommer, lekmenn og ett sakkyndig medlem.

For å prøve allmennhetens klager over visse kommunale og statlige myndigheters beslutninger, er det opprettet allmenne forvaltningsdomstoler. Disse er i første instans länsrätter, i annen instans kammarrätter og i øverste instans regeringsrätten. Den underordnede rett settes med en juridisk dommer og lekdommere, de overordnede består av juridiske dommere.

Rettshistorie

Sveriges rettsorden har sitt utspring i de gamle landskapslovene, Väst- og Östgötalovene, Upplandsloven, Gotlandsloven, Hälsingeloven med flere. Den eldste av dem, den eldre Västgötaloven, ble nedskrevet på begynnelsen av 1200-tallet, de øvrige noe senere. Samtidig med at landskapslovene ble nedskrevet, fikk Sverige særlige stadsretter (bylover). Ved midten av 1300-tallet lot kong Magnus Eriksson utarbeide en felles landslov, og i tillegg til dette en alminnelig bylov. En revidert utgave av landsloven ble i 1442 stadfestet av Christoffer av Bayern under navn av Kristoffers landslag, og i 1608 ble den sendt i trykken av Karl 9 med hans stadfestelse. Karl 11 nedsatte i 1686 en kommisjon til å revidere og kodifisere den gjeldende rett. Dens lovverk, Sveriges rikes lag, ble vedtatt av riksdagene i 1731 og 1734 og stadfestet i 1736 av Fredrik 1 under navnet 1734 års lag. Loven har hatt stor betydning for den senere rettsutviklingen. Selv om bare mindre deler av den opprinnelige loven fremdeles er gjeldende, er navnet og formen beholdt, idet nyere lovgivning på sentrale rettsområder har vært innarbeidet i lovens «balkar».

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg