Pierre Mertens

Mertens' virksomhet som skribent begynte i meget ung alder, men han utdannet seg til jurist. Som ekspert på folkerett har han hatt viktige stillinger i FN-systemet. Han var blant annet observatør under konflikten mellom Nigeria og Biafra, og han har hatt tilsvarende oppgaver i Midtøsten. Ved belgiske universiteter har han undervist både i litteratur og i statsvitenskap.

Mertens er særlig inspirert av Franz Kafka, men han har også fått impulser fra forfattere som portugiseren Fernando Pessoa og briten Malcolm Lowry. Romanene hans fletter ofte sammen begivenheter fra virkeligheten og fiktive hendelser. Personene er ytre sett godt forankret i samfunnet rundt seg, men på det emosjonelle plan opplever de seg som utstøtte eller isolerte. Ofte forsøker de å gjenskape sitt liv etter en krise, noe som gir bøkene en tone av både fortvilelse og håp.

Mertens debuterte i 1969 med romanen L'Inde ou l'Amérique.( «India eller Amerika»). Hovedpersonen her er en liten gutt som verken klarer å tilpasse seg familiens forventninger eller fellesskapet med skolekameratene, og som ofte reagerer med voldsomhet og trass. Blant Mertens' andre romaner kan nevnes Terre d'asile (1978, «Fristedsjord»), Terreurs (1983, «Redsler») og Perdre (1984, «Å tape»). I Une paix royale (1995, «En kongelig fred») fremstilte han kongelige personer så kritisk at det belgiske kongehuset forlangte at noen sider i boken skulle fjernes.

I flere av romanene sine bruker Mertens elementer fra kjente kunstneres biografier: Les Eblouissements (1987, «De blendende syner»), handler om den tyske dikteren Gottfried Benn og hans kortvarige begeistring for nazismen. I Lettres clandestines (1990, «Hemmelige brev» ) skildrer Mertens komponisten Alban Berg. Mertens har også skrevet noveller, skuespill og libretto til en opera. Den omfangsrike romanen Perasma, som behandler samlivsspørsmål, kom i 2001. Mertens skrev viktige essayer om litteratur. Særlig kjent er Écrire après Auschwitz (2003, «Om å skrive etter Auschwitz» ), der han behandler utfordringer forfatteren møter hvis han skal skildre konsentrasjonsleirene eller tilsvarende ugjerninger. I Le don d'avoir été vivant (2009, «Gaven ved å ha vært levende») forteller han om bøker som har vært særlig viktige for ham.

• Belgias franskspråklige litteratur