Zwei Herren am Strand (2014) forteller historien om et uvanlig vennskap og tar historiske personer og faktiske hendelser som utgangspunkt for å dikte videre. Winston Churchill og Charlie Chaplin inngår i denne historien en pakt mot deres felles fiende, depresjonen. Når den ‘svarte hunden’ – deres eufemisme for sykdommen – truer med å sluke den ene, skal den andre komme til unnsetning. Avtalen overholdes av begge til tross for deres vidt forskjellige biografiske bakgrunner: på den ene siden Chaplin, den gjøglende fattiggutten med sosialistiske tilbøyeligheter, og på den andre siden den konservative Churchill med sin aristokratiske avstamming. Denne korte romanen er ikke bare et fint portrett av denne uvanlige relasjonen, spekket med faktakunnskap, men også en forsvarstale for fiksjonen. Teksten nøyer seg ikke med å gjengi fakta, men introduserer en fiktiv rammefortelling som demonstrerer kunstens overmakt over realiteten.
En liknende tilnærming kan også skimtes i Idylle mit ertrinkendem Hund (2008). Köhlmeier har selv fortalt at denne korte teksten har en autobiografisk kjerne. I 2003 omkom hans 21-årige datter under en vandretur, og tekstens jeg-forteller (en forfatter som lever i Vorarlberg) sliter med ettervirkningene av en liknende hendelse. På en vinterlig spasertur blir denne forfatteren konfrontert med en løshund som går gjennom isen på en sideelv til Rhinen. Forfatterens redningsforsøk tilspisses dramatisk, og han står i fare for at hunden drar ham med seg ned under isen. Likevel slipper han ikke taket. Hunden kan leses som den kompliserte situasjonen forfatteren befinner seg i etter datterens død. Sorgen truer med å sluke ham, men samtidig ønsker han ikke å overvinne denne tilstanden. Å komme seg videre og overvinne tapet ville oppleves som et svik mot datteren og hadde betydd hennes endelige død.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.