Michael Köhlmeier

Köhlmeier har profilert seg både på fjernsyn og i bokform som gjenforteller av myter, eventyr, sagaer og litterære klassikere som for eksempel Shakespeare. I tv-formater som Köhlmeiers Märchen og Köhlmeiers Mythen formidler han denne felleseuropeiske kulturskatten til en større offentlighet. Han fremstår i disse sendingene som en genuin forteller og formidler som makter å aktualisere dette gamle materialet på en personlig og engasjerende måte.

I prosateksten Das Mädchen mit dem Fingerhut (2016) tar Köhlmeier opp arven etter eventyrene. På den ene siden henspiller tittelen til H.C. Andersens Piken med svovelstikkene og antyder allerede med det en tragisk avslutning. På den andre siden legger tekstens toneleie seg tett opp til gammel folkediktning. Skildringen av skjebnen til en 8-årig foreldreløs flyktningjente i et mellomeuropeisk land er uten moralisering, psykologisering eller andre forklaringer. Fortellerens blikk er nøkternt registrerende og viser en verden uten valgmuligheter. Handlingen utvikler seg uunngåelig i katastrofal retning. Ved hjelp av slike grep makter Köhlmeier å skape en sterk emosjonell intensitet uten å ty til sentimentalitet.

Zwei Herren am Strand (2014) forteller historien om et uvanlig vennskap og tar historiske personer og faktiske hendelser som utgangspunkt for å dikte videre. Winston Churchill og Charlie Chaplin inngår i denne historien en pakt mot deres felles fiende, depresjonen. Når den ‘svarte hunden’ – deres eufemisme for sykdommen – truer med å sluke den ene, skal den andre komme til unnsetning. Avtalen overholdes av begge til tross for deres vidt forskjellige biografiske bakgrunner: på den ene siden Chaplin, den gjøglende fattiggutten med sosialistiske tilbøyeligheter, og på den andre siden den konservative Churchill med sin aristokratiske avstamming. Denne korte romanen er ikke bare et fint portrett av denne uvanlige relasjonen, spekket med faktakunnskap, men også en forsvarstale for fiksjonen. Teksten nøyer seg ikke med å gjengi fakta, men introduserer en fiktiv rammefortelling som demonstrerer kunstens overmakt over realiteten.

En liknende tilnærming kan også skimtes i Idylle mit ertrinkendem Hund (2008). Köhlmeier har selv fortalt at denne korte teksten har en autobiografisk kjerne. I 2003 omkom hans 21-årige datter under en vandretur, og tekstens jeg-forteller (en forfatter som lever i Vorarlberg) sliter med ettervirkningene av en liknende hendelse. På en vinterlig spasertur blir denne forfatteren konfrontert med en løshund som går gjennom isen på en sideelv til Rhinen. Forfatterens redningsforsøk tilspisses dramatisk, og han står i fare for at hunden drar ham med seg ned under isen. Likevel slipper han ikke taket. Hunden kan leses som den kompliserte situasjonen forfatteren befinner seg i etter datterens død. Sorgen truer med å sluke ham, men samtidig ønsker han ikke å overvinne denne tilstanden. Å komme seg videre og overvinne tapet ville oppleves som et svik mot datteren og hadde betydd hennes endelige død.

I motsetningen til Das Mädchen mit dem Fingerhut fins det også tekster hos Köhlmeier som går på innsiden av figurene. I disse psykologiske studiene viser han en stor bredde i det tematiske. Romanen Spielplatz der Helden (1988) skildrer for eksempel inngående de indre konflikter som oppstår mellom tre menn på en ekspedisjon over Grønland. Die Musterschüler (1989) er derimot en skoleroman som undersøker hvordan vold oppstår blant en gruppe elever. Köhlmeier undersøker både de psykologiske mekanismene som utløser volden og gjerningsmennenes måte å håndtere sine egne handlinger på.

I kortromanen Madalyn (2010, norsk 2012) tar Köhlmeier opp den første forelskelsen til en 14-årig jente. Teksten er en psykologisk studie som skildrer presist hvordan hun rives mellom eufori og nattsvart fortvilelse. Disse emosjonelle svingningene forsterkes fordi Moritz, som hun er stormforelsket i, ikke alltid er så nøye med sannheten. Historien fortelles av (den fiktive) forfatteren Sebastian Lukasser som reddet livet til Madalyn da hun var fem år – en hendelse som har skapt et spesielt bånd mellom disse to. Som suksessrik forfatter av fiksjonstekster er Lukasser godt kjent med det forføreriske i en god løgn og det kjedelige ved den tørre sannheten. Grensene mellom disse viskes mer og mer ut, og Lukasser, som bare ønsker å være en distansert betrakter, trekkes stadig mer inn i runddansen mellom forstilling og autentisitet. Teksten er dermed både en realistisk skildring av en jente som oppdager kjærligheten og kroppen sin og en elegant drøfting av spørsmål rundt kunstens vesen og potensiale.

Michael Köhlmeier har fått mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet:

• Rauris' litteraturpris (1983)
• Johann-Peter-Hebel-prisen (1988)
• Manès-Sperber-prisen (1995)
• Anton-Wildgans-prisen (1997)
• Johann-Jacob-Christoph-von-Grimmelshausen-prisen (1997)
• Den østerrikske prisen for barne- og ungdomslitteratur (2011)
• Walter Hasenclever-prisen (2014)
• Marie-Luise-Kaschnitz-prisen (2016)
• Litteraturprisen til Konrad-Adenauer-stiftelsen (2017)
• Ferdinand-Berger-prisen (2019)

• Østerrikes litteratur

• Mythen – Michael Köhlmeier erzählt (BR-alpha)
• Köhlmeiers Märchen (BR-alpha)
• Köhlmeiers tale i forbindelse med minnemarkeringen mot vold og rasisme, 4.5.2018

• Der Peverl-Toni und seine abenteuerliche Reise durch meinen Kopf. Hamburg 1982.
• Spielplatz der Helden. München 1988.
• Die Musterschüler. München 1989.
• Das große Sagenbuch des klassischen Altertums. München 1999.
• Shakespeare. Neu erzählt. Piper, München 2004.
• Abendland. Roman. Hanser, München 2007.
• Idylle mit ertrinkendem Hund. Wien 2008.
• Madalyn. München 2010. Norsk utgave: Madalyn (2012)
• Die Abenteuer des Joel Spazierer. München 2013.
• Zwei Herren am Strand. München 2014.
• Das Mädchen mit dem Fingerhut. München 2016. Norsk utgave: Piken med fingerbølet (2017)