Marcelino Camacho

Marcelino Camacho var en spansk fagforeningsleder og politiker. Han grunnla hovedorganisasjonen for arbeidstakere, Comisiones Obreras (CCOO), og var fagforeningens leder fra 1976 til 1987. Fra 1977 til 1981 var han medlem av nasjonalforsamlingen for det spanske kommunistpartiet Partido Comunista de España (PCE).

Camacho ble medlem av det spanske kommunistpartiet PCE og fagforeningen UGT i 1935. Han kjempet på republikkens side under den spanske borgerkrigen i 1936–1939, og ble arrestert mot slutten av krigen. Han ble dømt til tvangsarbeid i Tanger. Camacho rømte fra arbeidsleiren, og oppholdt seg i eksil i Algerie inntil 1957, da han ble benådet og vendte tilbake til Spania. Kort etter startet han fagforeningsbevegelsen Comisiones Obreras. Han sonet en 9 år lang fengselsstraff (1967–1976) for sin politiske aktivitet i det spanske kommunistpartiet PCE og fagforeningsbevegelsen.

Camachos satt i styret for det spanske kommunistpartiet PCE da partiet gikk inn i koalisjonen Izquierda Unida (IU), en politisk allianse som ble inngått mellom ytterliggående partier på venstresiden i spansk politikk rundt folkeavstemningen for NATO-medlemskap i 1986. Som leder for fagforeningen CCOO ledet han den første generalstreiken mot Felipe González-regjeringen i 1985.

Camacho var gift og hadde to barn. I 1988 fikk han grunnlovens fortjenestemedalje for sin politiske innsats, og ble Doctor Honoris Causa ved Universidad Politécnica de Valencia (2001) og Universidad de Cádiz (2008). Han var aktiv medlem av det spanske kommunistpartiet PCE og IU helt til sin død.