Hensikten med forskriften var å beskytte rederiene, som var utsatt for spesielt høy økonomisk risiko. På grunn av pirater, krig, stormer, og liknende, kunne rederiene gå på store økonomiske tap, som var utenfor deres kontroll. I en rekke tilfeller kunne også erstatningskravene etter en ulykke overskride hele rederiets verdi flere ganger.
Forskriften ble vedtatt i 1851 for å beskytte og utvikle den amerikanske sjøfartsindustrien. Fram til denne forskriften ble vedtatt, hadde amerikanerne en komparativ ulempe sammenliknet med andre sjøfartsnasjoner, som hadde vedtatt liknende forskrifter.
Forskriften fritar ikke rederiet for ansvar ovenfor sine ansatte om bord. Dette gjelder medisinsk behandling, utbetaling av lønn, kost, og losji etter ulykken.
Limitation Act har blitt brukt av ulike rederi ved flere anledninger. Blant de mest kjente er rettsspørsmålene i erstatningssaken etter Titanic som forliste i 1912, Deepwater Horizon -utblåsningen i 2010, og lasteskipet SS El Faro, som forsvant i en orkan i 2015.
Forskriften er kritisert for å favorisere rederiene. Med dagens kommunikasjonsteknologi, er det også argumentert for at rederiene ikke har samme informasjonsmangel som på midten av 1800-tallet. Enkelte advokatbyråer i USA har spesialisert seg på rettssaker mot rederier som benytter denne forskriften.
En liknende forskrift finnes i britisk sjørett. Forskrifter om ansvarsbegrensing i Norge er bestemt i Sjølovens kapittel 9.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.