Juno - Jupiter-sonde

Data samlet frem til mars 2018 indikerer at Jupiters gravitasjonsfelt har en nord-sør-asymmetri som tilsvarer den asymmetrien som er observert i planetens soner og belter. Dessuten later det til at planeten, under atmosfærens værlag, roterer nesten som et fast legeme. De fargede beltene synes å strekke seg til en dybde av mer enn 1600 kilometer. Også det var uventet.

Jupiters bane ligger omkring fem ganger lenger fra Solen enn Jordens, slik at mottatt sollys per flateenhet kun er 4 prosent av Jordens. Likevel er Junos strømforsyningssystem, for første gang på en Jupiter-sonde, basert på solcellepaneler og ikke radioisotop-generatorer. De tre panelene på 8,9 m x 2,7 m er festet til den sentrale, sekskantede instrumentplattformen og gir sonden en bredde på omkring 20 m. Solcellene er av en nyere type med høy virkningsgrad og med 50 prosent større tåleevne overfor stråling enn silisiumcellene fra 1990-årene, og strømmen leveres til to 55 amperetimers litiumion-batterier. Romsondens strømforbruk er moderat, med instrumenter som går med full effekt kun 6 timer nærmest Jupiter på hvert omløp. Banen rundt planeten er for øvrig planlagt slik at sonden unngår planetskygge, holder strålingsbelastningen på et minimum og sørger for at alle vitenskapelige målinger blir utført når solcellepanelene er vendt mot Solen. For å beskytte følsom elektronikk er Juno, som første sonde, utstyrt med et spesielt skjermet avlukke som har 1 cm tykke vegger av titan.

Hele prosjektet er anslått å koste 1,1 milliarder dollar.

Navnet Juno er hentet fra gresk og romersk mytologi: Jupiter omhyllet seg med skyer for å skjule sine misgjerninger, men Jupiters kone, gudinnen Juno, var i stand til å se gjennom skyene og avslørte hans sanne vesen.