Jonas Øglænd A/S

I 1890-årene ble Jonas Øglænds to sønner, Lars Øglænd og Jakob (J.J.) Øglænd mer involvert i virksomheten. Eldste sønn Jakob tilbrakte to år i Hamburg for å lære seg tysk og skaffe bedriften nye handelsforbindelser. Han tok med seg hjem et agentur på salg av symaskiner og et på salg av sykler. Begge deler var mekaniske produkter, og det var på den tiden ikke uvanlig at de ble solgt side om side. Jonas Øglænd mente imidlertid at det var for risikabelt å satse på sykkelsalg. J.J. besluttet derfor å starte så smått på egen hånd. Broren Lars, som var en habil mekaniker og konkurranserytter, ble også involvert i virksomheten.

Sykkelsalget var ingen umiddelbar suksess, men i 1899 fikk Øglænd-brødrene teste en sykkel av det amerikanske merket «The World», produsert av Schwinn & Co. Disse syklene var lettere og mer elegante, og Øglænd-brødrene bestemte seg for å be om salgsagentur for Stavanger Amt. Schwinn responderte noe overraskende med å tildele dem agenturet for hele Skandinavia.

Far Jonas Øglænd stilte med finansielle oppstartsmidler og J.J. dro på salgsturne for å skaffe nok bestillinger til å kunne forsvare agenturet. Lars Øglænd tok ansvar for den tekniske delen av produksjonen. I starten handlet det om å montere syklene som ble sendt i deler fra USA, men etter få år inngikk Øglænd-brødrene en avtale med Schwinn om å produsere «The World»-syklene i Norge. Gradvis ble flere og flere av syklenes deler produsert i Sandnes. Det lille monteringsverkstedet vokste snart til en sykkelfabrikk. I 1915 var over 80 personer sysselsatt i produksjonen.

På begynnelsen av 1930-tallet kom Øglænd-ledelsen frem til at det trengtes et eget norsk merke for syklene de produserte. Det ble avholdt en navnekonkurranse i 1932, hvor vinnerbidraget var «Den Beste Sykkel» – forkortet DBS.

I denne perioden var det et stort antall små sykkelprodusenter i landet. På grunn av tollsatsene var det økonomisk gunstig å importere rammedeler for så å montere disse selv for salg. Endringer i tollsatsene sammen med de vanskelige tidene i mellomkrigstiden gjorde imidlertid at de fleste småprodusentene forsvant. Et knippe aktører holdt stand – deriblant Gresvig i Oslo – men ingen maktet å ekspandere og fornye produksjonen i samme grad som Jonas Øglænd, som allerede før krigen var blitt landets største sykkelprodusent.

1950-tallet var harde tider for sykkelbransjen, som opplevde stor konkurranse fra motoriserte fremkomstmidler – spesielt privatbilen. Jonas Øglænd produserte selv mopeder og lettmotorsykler av merket «Tempo» med motorer fra tyske Sachs. Ved utgangen av tiåret var Jonas Øglænd den eneste større sykkelprodusenten igjen i landet, og hadde i en periode 90 prosent av det norske markedet. 1960- og 1970- tallet var også en periode der bedriften lanserte et knippe sykkelmodeller som i ettertiden har fått nærmest ikonisk status, slik som «Apache», «Tomahawk» og «Kombi».

Stadige utvidelser av virksomheten gjorde at Jonas Øglænd med tiden hadde lager, fabrikk- og forretningslokaler mange steder i det som i dag er Sandnes sentrum. Sykkelfabrikken var spredt rundt på flere bygg, men ble i 1972 samlet i ett stort nytt fabrikkbygg på Kvål sør for Sandnes sentrum.

Ved siden av sykkelfabrikken fortsatte kolonialen sin virksomhet. Det samme gjaldt salget av kraftfôr og kunstgjødsel og konfeksjon. På 1930-tallet begynte den tredje generasjonen Øglænd å ta over mer ansvar i bedriften. Jonas Bjarne Øglænd tok etter hvert over ledelsen av sykkelfabrikken, mens Sigurd J. Øglænd tok ansvar for resten av driften. Disse to var i lengre tid Øglænd-bedriftens ansikter utad.

Jonas Øglænd startet tidlig å selge arbeidsklær laget av hjemmearbeidende syersker. I 1926 etablerte bedriften en konfeksjonsfabrikk i Sandnes, som etter hvert utvidet til å også lage fritidsklær. På 1960-tallet var dette Norges største konfeksjonsfabrikk.

Øglænd hadde en egen klesbutikk i Sandnes, men klærne ble solgt over det meste av landet. I møte med sterkere konkurranse på 1960-tallet valgte Øglænd å etablere flere egne klesbutikker rundt i landet. Den første utenfor Sandnes åpnet i 1966, noe som regnes som starten på Ø-kjeden. I 1974 var denne en franchise-kjede med over 150 butikker. Butikkene tilhørte ulike bransjer, men klesbutikkene ble etter hvert dominerende – spesielt etter 1979 da kleskjedenavnet Cubus ble etablert.

Firmaet Jonas Øglænd ble et aksjeselskap i 1968, men var fortsatt en ren familiebedrift. I 1975 gikk imidlertid selskapet på børsen. Eierandelene var på det tidspunktet spredt gjennom arv ut til de neste generasjonene, og det var ikke alle som hadde samme lojalitet til familiebedriften.

Økonomien var utfordrende, mye på grunn av utenlandsk import. Særlig på 1980-tallet tok billige sykler fra Asia store markedsandeler. DBS-syklene ble regnet for å være av høyere kvalitet, noe de stort sett var, men også hos Øglænd baserte man seg stadig mer på import av deler og mindre på egen produksjon.

Hele Øglænd-konsernet slet i tillegg med strukturelle problemer og en konservativ organisasjon. Det gjorde det vanskelig med omstilling i en økonomisk vanskelig situasjon. På tross av dette hadde eksterne finansaktører fått øynene opp for selskapet. En artikkel i Kapital i 1984 hadde noe av skylden. Selv om selskapet var i stagnasjon, ble Øglænd-konsernet fremstilt som et meget attraktivt oppkjøp. Likviditeten var god, og selskapet satt på flere verdifulle sentrumseiendommer, noe som ikke ble fullstendig gjenspeilet i aksjekursen. Journalisten i Kapital mente det lå store verdier syltet ned i bedriften.

Mellom 1984 og 1987 steg verdien av Øglænd-aksjene med 500 prosent. Samtidig insisterte styret på å holde aksjeutbyttet lavt. Mange av Øglænd-arvingene lot seg friste til å selge. I denne perioden hadde Varner-gruppen med Dressmann-gründer Frank Varner i front en jevnt økende eierandel i selskapet. Det var ikke populært lokalt i Sandnes, og det ble mobilisert mot Varners overtakelse på mange plan. Forsøkene på å beholde lokalt eierskap lyktes imidlertid ikke. Sommeren 1989 hadde Varner kjøpt seg opp til 97 prosent eierandel. Kort tid etter oppkjøpet ble Øglænd-konsernet splittet opp. Cubus-kjeden ble inkorporert i Varner-konsernet. Resten av Øglænd-konsernet ble solgt videre.

Sykkelfabrikken og DBS ble etter en budrunde solgt til svenske Monark, som overtok selskapet første januar 1990. Sammen med Monark ble DBS-fabrikken i løpet av 1990-tallet kjøpt opp først av Grimaldi-gruppen og deretter av det store, internasjonale konsernet Cycleurope, som eier DBS-merket i dag. De drev fabrikken i Sandnes videre frem til år 2000.