Henning Christiansen

Christiansens har en stor produksjon som omfatter flere hundre opus. Det første viktige verket hans var Perceptive Constructions (1965) for ensemble. Det er et verk som, på grunn av dets minimalistiske trekk, det vil si dets langsomme, statiske og repetitive karakter, ofte blir regnet som den ny enkelheds gjennombrudd i Danmark.

Den ny enkelhed var, i likhet med fluxus, en reaksjon på den europeiske avantgarden, på det mange mente var en intellektuell og kompleks musikalsk praksis som fjernet seg fra publikum. Fluxus gikk imidlertid lenger enn den ny enkelhed, for den ville, i likhet med dadaismen et halvt århundre tidligere, utfordre alle estetiske konvensjoner.

Christiansen selv var eksempelvis ikke opptatt av kvalitet, og sa selv at «det interesserer mig faktisk ikke en bønne, fordi jeg først og fremmest er optaget af en ide. Jeg er idekomponist!» Han forstod selv fluxus som en bevegelse hvor «alt muligt» skulle omsettes «i et verdenssprog». Til dette formål brukte han nettopp det mange først og fremst forbinder med fluxus, såkalte happenings eller performances, eller som han likte å kalle det selv, actions. En happening stiller blant annet spørsmålstegn ved det tradisjonelle verkbegrepet, og, ettersom det ofte iscenesettes av et kollektiv, ved ideen om det ene store kunstnergeniet.

En av de mest beryktede happeningene til Christiansen er Hesteofringen (1970), et samarbeid med kunstnerekteparet Bjørn Nørgaard og Lene Adler Petersen. Det ble gjort opptak av hendelsen, hvor en hoppe føres frem for å bli slaktet og partert. Bitene av hesten legges i formalin fordelt på 199 syltetøyglass, isolert sett et av Nørgaards mest kjente verk med tittelen Hest på glas. Samtidig med parteringen går Petersen rundt med et kors og synger Christiansens Døde hest, mens komponisten selv spiller på en grønn fiolin. Den uttalte ideen bak happeningen var en protest mot Vietnamkrigen.

Andre viktige happenings og verk er kammeroperaen Dejligt vejr idag, n'est-ce pas, Ibsen (1966), med tekst av Hans-Jørgen Nielsen og scenografi av tidligere nevnte Nørgaard, samarbeidene med Beuys gjennom Fluxorum organum (1967) og Requiem of Art: Fluxorum organum II (1970), den åtte timer lange Symphona Natura (1980) fra dyreparken i Roma, og Stonesong for Ken (1990), som var en del av den danske paviljongen under Veneziabiennalen i 2001. Spesielt må også nevnes Den vandrende stemme (1991), hvor han forsøker å anskueliggjøre ideen «Der Mund spricht die Gedanken aus. Die Landschaft gibt Ihren Klang!»

Christiansen studerte klarinett på Det Kongelige Danske Musikkonservatorium fra 1950 til 1954, hvor han blant annet hadde komponisten Vagn Holmboe som lærer. I perioden 1956-1960 var han klarinettist i Den Kongelige Livgardes musikkorps. Fra 1961 til 1963 studerte han igjen på konservatoriet, da blant annet med komponisten Finn Høffding.

I 1962 og 1963 deltok han på de internasjonale feriekursene for ny musikk i Darmstadt. Christiansen tok avstand fra det synet som de ledende proponentene der forfektet, i all hovedsak Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez, og uttalte sågar etter en forelesning av førstnevnte at «han har ikke forstået noget af det hele». I Darmstadt ble han også introdusert for internasjonale aktører innenfor fluxusbevegelsen. Viktig for Christiansen var hans møte med billedkunstneren Joseph Beuys i 1964. Dette resulterte i flere felles kunstneriske prosjekter frem til og med 1970.

Christiansen ble ansatt som professor på Hochschule für Bildende Künste i Hamburg i 1985, en posisjon han holdt frem til 1997.

Han ble i 2005 tildelt Eckersbergmedaljen, fordi han «insisterer på det grænseløst overskridende, sammensmeltende kunstbegreb» og «er noget så upassende som international, udefinerbar, en mærkelig uhåndterlig størrelse, der nægter at lade sig opsluge af kendte kategorier, men insisterer på kunstens frihedsskabende fantasi i alle livets forhold.»

• Musikk i Danmark
• den nye enkelhed
• Pelle Gudmundsen-Holmgreen
• Vagn Holmboe
• happening
• Joseph Beuys

• Dansk komponistforenings side om Christiansen.
• Helmer Nørgaards tekst Flere verdener mellem to tog – Samtale med Henning Christiansen på Det virtuelle musikbibliotek (første gang publisert i Dansk Musik Tidsskrift i 1986/87).
• YouTube-kanalen Kunsthal 44 Møen har flere filmer og klipp i det de kaller «Henning Christiansen's Archive», blant annet Hesteofringen, Den vandrende stemme, How to eat music – Io am en Vogel og Eurasienstab. Kunsthal 44 Møen er en kunsthall i Askeby på Møen som kom i stand som et samarbeid mellom Christiansen og de to kunstnerne Bjørn Nørgaard og Ursula Reuter Christiansen, sistnevnte forøvrig Christiansens kone. Nettsiden til kunsthallen finner man her.
• Akademiraadets begrunnelse for tildelingen av Eckersbergmedaljen til Henning Christiansen.