Pelle Gudmundsen-Holmgreen

Faktaboks

Født
21. november 1932
Død
27. juni 2016
Fødested
København

Utvalgte verk:

1962

Chronos (kammerorkester)

1964

Collegium Musicum Koncert (orkester)

Mester Jacob (kammerorkester)

1965

Repriser (kammerorkester)

1966

Je ne me tairais jamais. Jamais (kor og ensemble)

1969

Tricolore IV (orkester)

1972

Solo for el-gitar

1977

Symfoni, Anifoni (orkester)

1985

Triptykon (slagverk og orkester)

1989

Trois Poèmes de Samuel Beckett (kor)

1990

Concerto Grosso (strykekvartett og orkester)

2004

Moving Still (forteller og strykekvartett)

2005

Plateaux pour Piano et Orchestre (piano og orkester)

2011

New Ground Green (kor og strykekvartett)

Sol går op sol går ned (opera)

Pelle Gudmundsen-Holmgreen (2012) av . CC BY 2.0

Pelle Gudmundsen-Holmgreen var en av de mest sentrale danske komponister i andre halvdel av 1900-tallet, kjent som en av de viktigste proponentene for den samtidsmusikalske strømningen den ny enkelhed. Han blir derfor ofte forbundet med komponister som Henning Christiansen, Ib Nørholm, Hans Abrahamsen og Ole Buck.

Musikken

Gudmundsen-Holmgreen beskriver selv den ny enkelhed med ord som avpersonalisering, anonymitet, mekanikk, spilleregler, flathet, monotoni og mangel på dynamisk utvikling. Han sier videre at «de musikalske elementer må opfattes som objekter, der er hvad de er som lyd i tid og rum, – uden noget bagved», med det resultat at lytteren står «overfor et stykke utilnærmelig rumlig lydarkitektur, der giver ham chancen for at føle sig fri». Dette er alt sammen noe vi kan høre i musikken hans fra midten av 1960-tallet og fremover.

Et av hans mest typiske verker innenfor den ny enkelhed er orkesterverket Tricolore IV (1969), et verk han selv har kalt «skulpturell minimalisme». Tittelen spiller på de tre fargene i det franske flagget, noe som gjenspeiles i verkets tre separate klangfarger: Den første fargen er messingblåserne som spiller unisont på enstrøken g, den andre spilles av treblåserne fordelt på akkorden Eb13, mens den tredje er strykerne som spiller en akkord på tonene c, f og g. Disse tre musikalske elementene forandrer seg ikke, og er slik sett nettopp monotone og avpersonaliserte musikalske objekter uten noen form for utvikling. Det som er foranderlig er selve konstellasjonen av elementene, måten de er stilt sammen på. Tricolore IV blir slik en slags «lydarkitektur» eller «skulptur» som lytteren kan oppleve fra stadig nye vinkler.

Andre viktige trekk ved Gudmundsen-Holmgreens musikk er det stilpluralistiske og det absurde. Dette er noe vi møter i et av hans mest kjente verk, Je ne me tairais jamais. Jamais (1966), for kor og ensemble. Det absurde ligger i at han har hentet tittelen og teksten fra sin «husgud» Samuel Becketts roman L’innommable (1953), men også i selve iscenesettelsen av det som må kunne sies å være en typisk absurdistisk tematikk: Menneskets forsøk på å handle meningsfylt i en meningsløs tilværelse.

Koret, eller det Gudmundsen-Holmgreen sammenligner med et asyl som forsøker seg på korsang, synger «jeg vil aldri tie, aldri», om igjen og om igjen, opp og ned på de samme skalatonene. Det som i egentlig er en meningsfull ytring tømmes for mening gjennom mekanisk repetisjon. Dette understrekes også av det instrumentale: Ensemblet, som består av et par bilhorn og en politifløyte, tromboner, mandolin, obo, fagott, bratsj og kontrabass, skaper det han kaller et «askegrått» landskap gjennom stadige repetisjoner av flere forskjellige stilistiske elementer. Resultatet er nærmest konkretistisk, for det som i utgangspunktet er meningsfulle stilelementer settes side om side inn i et spill som fratar dem sin originale mening. Det er på denne bakgrunn musikkviteren Erling Kullberg roser verket som «musikkhistoriens mest pauvert og ynkeligt klingende værk».

Karriere og meritter

Gudmundsen-Holmgreen studerte på Det Kongelige Danske Musikkonservatorium under Finn Høffding fra 1953 til 1958.

Han underviste på Det Jyske Musikkonservatorium i perioden 1967–1973. Etter dette har Gudmundsen-Holmgreen i all hovedsak livnært seg som komponist, og fikk i 1978 tildelt «livsvarig ydelse» fra Statens Kunstfond.

Gudmundsen-Holmgreen har mottatt en rekke priser og utmerkelser, blant annet Nordisk råds musikkpris i 1980, for verket Symfoni, Antifoni (1977), og Carl Nielsen Legatet i 2003.

Han var sønn av billedhuggeren Jørgen Gudmundsen-Holmgreen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

MONOGRAFIER

  • Kullberg, Erling. (2003). Nye toner i Danmark: Dansk Musik og Musikdebat i 1960’erne. Århus Universitetsforlag.
  • Rasmussen, Karl Aage. (1990). «Forenkling og minimalisme». I: Gads Musikhistorie. Gads Forlag.
  • Wallner, Bo. (1968). Vår tids musik i Norden. Nordiske Musikförlaget.

DOKUMENTARFILM

  • Rex, Jytte. (2007). Pelle Gudmundsen-Holmgreen: Musikken er et monster. Kollektiv Film ApS og Dacapo Records.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg