Harrier

Harrier ble opprinnelig utviklet av Hawker Siddeley, og var basert på prototyper som var fløyet siden 1960. Harrier fløy første gang 31. august 1966, og ble tatt i bruk av Royal Air Force fra 1969. Varianten Sea Harrier, utviklet for bruk fra hangarskip, fløy første gang 20. august 1978, og ble tatt i bruk av Royal Navy i 1980. Sea Harrier-fly viste seg meget effektive under Falklandskrigen i 1982.

Harrier ble også levert til US Marine Corps med betegnelsen AV-8A. Denne versjonen ble, i et samarbeid mellom McDonnell Douglas og British Aerospace, tidlig i 1980-årene videreutviklet til AV-8B Harrier II i flere forskjellige utgaver. Eldre Harrier II-fly ble bygd om til Harrier II Plus i USA til bruk for US Marine Corps. Harrier II Plus har dessuten vært montert av Alenia i Italia og CASA for leveranse til den italienske og spanske marine.

Harrier oppnår V/STOL-egenskaper ved en nedoverretting av eksosgassene fra en Rolls-Royce Pegasus turbofanmotor (se flymotor) gjennom fire dyser som kan dreies 98,5 grader fra full bakoverstilling. Styring i lav horisontal hastighet skaffes ved små dyser i nesen, halen og ved vingespissene.

Varianten Harrier GR.3 var utstyrt med en Rolls-Royce Pegasus turbofanmotor med en skyvkraft på 95,64 kilonewton. Flyet kunne medføre en våpenlast på 2268 kilogram.

• Vingespenn: 7,70 meter
• Lengde: 14,27 meter
• Toppfart: 1176 kilometer i timen ved havnivå
• Aksjonsradius: 667 kilometer

• kampfly
• British Aircraft Corporation
• Harrier II