Guru Granth Sahib

Guru Granth Sahib er sikhismens hellige bok. Den ble først samlet i 1604 av den femte guru, Guru Arjan (død 1606), som kalte boken Adi Granth, og senere utvidet av den tiende guru, Guru Gobind Singh. Før sin død i 1708 erklærte Guru Gobind Singh at han var den siste av sikhenes menneskelige guruer, og at de heretter skulle betrakte boken, som nå fikk navnet Guru Granth Sahib, som sin høyeste rettleder. I tillegg til Adi Granth inkluderte Guru Gobind Singh tekster av den niende guru, Guru Tegh Bahadur, men ingen av sine egne tekster, og teksten fikk da sin endelige form.

Boken er i trykt utgave i alfabetet gurmukhi alltid på 1430 sider, og inneholder cirka 6000 hymner, de fleste skrevet av de fem første og den niende guru. Også hymner av hinduiske og muslimske (sufi) dikterhelgener finnes i Guru Granth Sahib. Språket er panjabi og hindi. Guru Granth Sahib er i sentrum i gurdwaraene, sikhenes templer, og i sikhenes ritualer.

Tekstene i Guru Granth Sahib inneholder ikke fortellinger, men er poesi. Guds ord blir hørt i dikt med melodier til, og viktigheten av musikk vises ved at boken er organisert etter melodier. Det første verset starter med utsagnet «Det er bare én Gud, navnet hans er sannhet» (på punjabi: ikk oan kar sat nam). Mange sikher kan særlig første del av boken utenat, de innledende hymnene, side 1-13, som består av Mul Mantra, Sodar og Sohila. Den delen resiteres uten musikk. De resterende delene er sanger: del 2 Ragaene, side 14-1353, og del 3, blandet materiale, side 1354-1430. Sangene fremføres i gurdwaraene av en gruppe på tre musikere (ragier), to på orgel og en på trommer, og de fremmøtte mediterer på det som synges som guds ord (shabad). Boken uttrykker musikk-mystikk der målet er enhet med guddommen.