bel canto

Bel canto betyr vakker sang, og fra 1600- til 1800-tallet ble begrepet brukt med ulike definisjoner. Den moderne betydningen oppstod først på midten av 1800-tallet som navnet på en spesifikk historisk stil. Etter denne definisjonen er bel canto korrekt sangstil for de fleste operaer skrevet før 1800.

Bel canto forble et ideal i italiensk opera utover 1800-tallet, og operaer av komponister som Gioachino Rossini (1792–1868), Gaetano Donizetti (1797–1848) og Vincenzo Bellini (1801–1835) er skrevet i bel canto-stil. Det samme kan sies om de tidlige operaene av Giuseppe Verdi (1813–1901). Fransk og tysk opera utviklet seg derimot mot stiler som understøttet det dramatiske innholdet heller enn skjønnsangen. Også i Italia brøt verismen med bel canto til fordel for en mer dramatisk stil.

På 1950-tallet oppsto en fornyet interesse for bel canto.

Bel canto hviler på tre søyler: ornamentikken, det kunstferdige uttrykk og sangeren som medskaper til verket. I bel canto uttrykkes all handling og alle følelser gjennom sang. Komponisten utformet det musikalske skjelettet, og det ble forventet at sangeren fullførte komponistens intensjoner ved selv å utbrodere musikken. Hver oppsetning ble påvirket og utformet av de aktuelle sangerne. Man kan derfor si at det ikke finnes én ekte eller opprinnelig versjon av en gitt bel canto-opera.

Når en sanger synger i bel canto forutsetter det en kunnskap om fastsatte regler for det musikalske språket. Ethvert uttrykk eller følelse har sin form for ornament innen bel canto-tradisjonen.

En kaskade av toner, såkalt koloratur, kan for eksempel bety sinne, og en kromatisk nedadgående skala indikerer sorg. Uttrykk som sukk, latter og gråt, som etter hvert ble vanlig i den etterfølgende tradisjonen verisme, er ikke tillatt i bel canto. Orkesteret har en akkompagnerende rolle og skal ikke uttrykke følelser eller handling. I bel canto er dermed handlingen forbeholdt sangeren.

Skjønnsangen er det sentrale, og klangen skal behandles med det som gjerne betegnes som chiaroscuro.Uttrykket er hentet fra malerkunsten og betegner en teknikk med sterk kontrast mellom lys og skygge. I bel canto brukes begrepet om kontrastene i musikken. Å kontrastere de musikalske fargene, det vil si mørk og lys klang, og stemmens registre på en kunstferdig måte er en del av bel cantoens estetikk. Overgangen mellom registrene skal være så vakker og effektfull som mulig, men ikke nødvendigvis skjules.

Et eksempel på dette var den berømte kastraten Farinelli (1705–1782) som skal ha foretrukket å få sine sangstemmer skrevet ut i tre forskjellige nøkler. Slik kunne han briljere med at han sang både sopran, alt og bass uten problemer.

• Farinelli (1705–1782)
• Giuditta Pasta (1797–1865)
• Manuel García (1805–1906)
• Maria Malibran (1808–1836)
• Pauline Viardot (1821–1910)
• Maria Callas (1923–1977)
• Beverly Sills (1929–2007)
• Joan Sutherland (1926–2010)
• Cecilia Bartoli (født 1966)

• musikk i Italia
• opera

• Berne, Peter: Bel canto, Historische Aufführungspraxis in der italienischen Oper von Rossini bis Verdi. Werner’sche Verlagsgesellschaft, 2008.
• Brown, Oren L.: Discover your voice: how to develop healthy voice habits. San Diego: Singular. 1996
• Caruso, Enricoand Tetrazzini, Luisa: Caruso and Tetrazzini on the art of singing. The Metropolitan Company, New York 1909
• Celletti, Rodolfo: A history of Bel canto, Clarendon Press Oxford 1996
• Harris, Ellen T. og Jander, Owen; Bel canto. Oxford Music Online.
• Potter, John: Vocal Authority. Singing style and ideology. Cambridge University Press, 1998
• Stark, James: Bel canto: A history of Vocal Pedagogy. University of Toronto Press, 1999