Den midlertidige kirkeledelse

Den midlertidige kirkeledelse var Den norske kirkes øverste organ under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Den midlertidige ledelsen ble formelt oppnevnt av de norske biskopene 20. juli 1942, etter at nesten hele det norske presteskapet hadde lagt ned embetene sine og dermed brutt forbindelsen med den nazistiske statens administrative organer. Kirkens motstand mot den tyske nazistiske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling (NS) var en del av kirkekampen.

Kirkeledelsen bestod av tre biskoper oppnevnt av bispekollegiet, Eivind Berggrav (med domprost Johannes Hygen som vikar), James Maroni og Henrik Hille, og tre legmannsledere som hadde vært med i Kirkens Samråd, professor Ole Hallesby, Ludvig Hope og pastor Hans Edvard Wisløff. Sammensetningen av kirkeledelsen kom med tiden til å undergå visse forandringer som følge av forvisninger og fengslinger.

11. november 1942 sendte kirkeledelsen et skarpt brev til NS-leder og ministerpresident Vidkun Quisling i anledning av jødeforfølgelsen. 8. mai 1943 rettet kirkeledelsen en henvendelse til ham igjen i anledning av den folkerettsstridige mobilisering av norsk arbeidskraft til tysk krigsinnsats. I sak var dette et angrep på okkupasjonsmakten, og 13. mai ble Hallesby og Hope arrestert. Kirkeledelsen ble nå reorganisert og gikk over til å bli en underjordisk organisasjon.

Ved frigjøringen 8. mai 1945 gjorde regjeringen kirkeledelsen til et rådgivende organ for overgangstidens kirkelige spørsmål. Den midlertidige kirkeledelsens funksjonstid utløp 7. juni 1947.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg