USA's første vellykkede system av varslingssatellitter. Erstattet det bare delvis vellykkede MIDAS-programmet, og skilte seg fra forgjengeren blant annet ved bruken av geosynkron istedenfor 3220 km høye baner. Dermed kunne antallet operative satellitter nødvendig for vedvarende dekning reduseres vesentlig.

Første oppskytning av en DSP-satellitt fant sted 6. november 1970, den siste av til sammen 23 skjedde 11. november 2007. Satellittene ble vanligvis skutt opp med kraftige Titan IVB bæreraketter, men én benyttet romfergen AtlantisSTS-44 (1. april 2007) og den siste en Delta IV Heavy. I løpet av nesten 40 års brukstid var de under stadig utvikling - for eksempel økte vekten fra 900 kg til 2380 kg, effekten fra 400 watt til 1275 watt og beregnet levetid fra 1,25 år til ca. 5 år.

Satellittene var sylinderformet med en diameter på 4,2 m og en høyde på 8,5 m ved oppskytning. De var spinnstabilisert i bane, og ved at det infrarøde hovedinstrumentets Schmidt-teleskop sto montert i en vinkel på spinnaksen, sveipet det over jordskiven seks ganger i minuttet.

De infrarøde instrumentene registrerte ikke bare ballistiske langdistansemissiler, men også nukleære eksplosjoner. Under Operation Desert Storm i 1991 var de dessuten i stand til å varsle utskytningen av irakiske Scud taktiske ballistiske missiler. Skogbranner kunne oppdages, til og med militære fly med etterbrennere i operasjon. Senere utgaver kunne i tillegg registrere utskytninger bortenfor horisonten.

DSP ble operert av US Air Force Space Command. Opprinnelig var to bakkestasjoner i bruk for mottak av data, den ene nær Denver i Colorado og den andre i Alice Springs, Australia. Den australske stasjonen var hemmeligholdt, og ble stengt i 2001. Satellittsystemets rolle skal overtas av SBIRS.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.