Varslingssatellitter, militære satellitter som ved hjelp av infrarøde instrumenter kan registrere varmeutviklingen fra fiendtlige ballistiske missilers rakettmotorer i utskytningsfasen og dermed gi lengre varslingstid enn ved bruk av selv fremskutte radarinstallasjoner på bakken.

Alt i andre halvdel av 1950-årene hadde Sovjetunionen ballistiske langdistansemissiler som kunne nå mål i USA på ca. 30 minutter. Fremskutte BMEWS (Ballistic Missile Early Warning System) radaranlegg blant annet i Storbritannia (Fylingdales) og på Grønland (Thule) kunne registrere stridshodene omtrent halvveis, som ga en varslingstid på ca. 15 minutter for å få USA's strategiske bombefly på vingene. Varslingstiden var åpenbart i korteste laget, og i forsøk på å forlenge den ble det i 1956 foreslått å plassere infrarøde instrumenter på Lockheed U-2 fly som holdt seg i luften like utenfor Sovjetunionens grenser. Beregninger viste imidlertid at metoden ville bli for dyr å opprettholde.

Samme år foreslo ingeniøren Joseph J. Knopow ved Lockheed Aircraft Corporation å montere et infrarødt instrument på et teleskop i en satellitt. Knopow hadde utviklet et passende instrument, og ved å registrere varmeutviklingen fra et langdistansemissil over skyene i utskytningsfasen, mente han at det skulle være mulig å forlenge varslingstiden til minst 25 minutter. For å oppnå kontinuerlig dekning fra lave baner måtte man imidlertid bruke opptil 24 satellitter. Et forslag presentert for det amerikanske flyvåpenet i juni 1956 resulterte i MIDAS, som skulle bli et operativt system med 12 satellitter i ca. 3200 km høye, polare baner og brukes sammen med BMEWS. Mislykkede oppskytninger, tekniske problemer, høye kostnader og tvil om pålitelighet endret imidlertid MIDAS' rolle mer i retning av forskning og utvikling.

Et langt mer anvendelig system kom med neste generasjon satellitter i DSP, som opererte i geostasjonær baner. DSP skal erstattes av SBIRS, som, med erfaring fra Operation Desert Storm i 1991, også skal kunne registrere utskytningen av taktiske ballistiske missiler. Det vil si, SBIRS ble delt i to, der SBIRS High vil bestå av fire satellitter i geosynkrone baner pluss instrumenter på to satellitter i sterkt ellipseformede baner. SBIRS Low skulle opprinnelig bestå av omkring 24 satellitter i lave baner, men dette ble endret til et system kalt STSS (Space Tracking and Surveillance System), som drives av den amerikanske missilforsvar-organisasjonen MDA.

Sovjetunionens/Russlands varslingssatellitter er utviklet og tatt i bruk under betegnelsene Oko og Prognoz.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.