Varslingssatellitter, militære satellitter som ved hjelp av infrarøde instrumenter kan registrere varmeutviklingen fra fiendtlige ballistiske missilers rakettmotorer i utskytningsfasen og dermed gi lengre varslingstid enn ved bruk av selv fremskutte radarinstallasjoner på bakken.

Alt i andre halvdel av 1950-årene hadde Sovjetunionen ballistiske langdistansemissiler som kunne nå mål i USA på ca. 30 minutter. Fremskutte BMEWS (Ballistic Missile Early Warning System) radaranlegg blant annet i Storbritannia (Fylingdales) og på Grønland (Thule) kunne registrere stridshodene omtrent halvveis, som ga en varslingstid på ca. 15 minutter for å få USA's strategiske bombefly på vingene. Varslingstiden var åpenbart i korteste laget, og i forsøk på å forlenge den ble det i 1956 foreslått å plassere infrarøde instrumenter på Lockheed U-2 fly som holdt seg i luften like utenfor Sovjetunionens grenser. Beregninger viste imidlertid at metoden ville bli for dyr å opprettholde.

Samme år foreslo ingeniøren Joseph J. Knopow ved Lockheed Aircraft Corporation å montere et infrarødt instrument på et teleskop i en satellitt. Knopow hadde utviklet et passende instrument, og ved å registrere varmeutviklingen fra et langdistansemissil over skyene i utskytningsfasen, mente han at det skulle være mulig å forlenge varslingstiden til minst 25 minutter. For å oppnå kontinuerlig dekning fra lave baner måtte man imidlertid bruke opptil 24 satellitter. Et forslag presentert for det amerikanske flyvåpenet i juni 1956 resulterte i MIDAS, som skulle bli et operativt system med 12 satellitter i ca. 3200 km høye, polare baner og brukes sammen med BMEWS. Mislykkede oppskytninger, tekniske problemer, høye kostnader og tvil om pålitelighet endret imidlertid MIDAS' rolle mer i retning av forskning og utvikling.

Et langt mer anvendelig system kom med neste generasjon satellitter i DSP, som opererte i geostasjonær baner. DSP skal erstattes av SBIRS, som, med erfaring fra Operation Desert Storm i 1991, også skal kunne registrere utskytningen av taktiske ballistiske missiler. Det vil si, SBIRS ble delt i to, der SBIRS High vil bestå av fire satellitter i geosynkrone baner pluss instrumenter på to satellitter i sterkt ellipseformede baner. SBIRS Low skulle opprinnelig bestå av omkring 24 satellitter i lave baner, men dette ble endret til et system kalt STSS (Space Tracking and Surveillance System), som drives av den amerikanske missilforsvar-organisasjonen MDA.

Sovjetunionens/Russlands varslingssatellitter er utviklet og tatt i bruk under betegnelsene Oko og Prognoz.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.