Bikini er en atoll i det nordvestlige Marshalløyene. Bikini består av 26 øyer forbundet med et korallrev. Den største øya, som også heter Bikini, er 1,7 kvadratkilometer. De resterende øyene utgjør til sammen 6 kvadratkilometer.

Bikini er mest kjent som åsted for amerikanske atomprøvesprengninger i perioden 1946–1958. I 1946 evakuerte amerikanske styrker de 161 menneskene som bodde på atollen for å gjøre klart for verdens første atomprøvesprengninger i fredstid. Disse var kjent som «Operation Crossroads» og vakte stor interesse over hele verden. Dette førte blant annet til at den nylig lanserte todelte svømmedrakten for kvinner ble oppkalt etter atollen for å illustrere dens eksplosive kraft.

1. mars 1954 detonerte det amerikanske militæret en hydrogenbombe kalt «Castle Bravo» (eller bare Bravo) på Bikini. Denne hadde en kraft på 15 megatonn, noe som utgjør omtrent 1000 ganger den bomben som ble sluppet over Hiroshima i 1945. 1. mars er i dag kjent som «Nuclear Memorial Day» (Kjernefysisk minnedag) på Marshalløyene.

Det er mulig å gå tørrskodd over revet når det er lavvann, men ved høyvann flommer havet inn i en stor og oval saltvannslagune. Den største øya, Bikini, er 1,7 kvadratkilometer. De resterende øyene utgjør til sammen 6 kvadratkilometer. For marshallesere selv stopper ikke grensene i vannkanten, men inkluderer også lagunen og kystlinjen langs sjøsiden av atollen. Hvis man tar hensyn til dette, består atollen av et område på 629,4 kvadratkilometer.

Marshalløyene ble først befolket for 2000 år siden av austronesiske sjøreisende, som en del av den store bosetningen av de mange øyene i Oseania. Det tok likevel lang tid før de koloniserte alle atollene som i dag er bebodde. Både genealogiske undersøkelser og den lokale opprinnelsesmyten forteller at Bikini ble befolket relativt nylig (trolig mot slutten av 1700-tallet).

Ifølge dette sagnet skal en mann ved navn Larkeloñ, som var av høvdingslekt, ha flyktet fra Wotje-atollen etter en konflikt. Sammen med en gruppe mennesker fra sin egen og en annen klan skal de ha seilt fra Wotje i Ratak-kjeden til Bikini i Rālik-kjeden. Bikini skal da ha vært bebodd av en liten gruppe mennesker. Da Larkeloñ truet dem med krig skal de ha flyktet i kanoene sine i frykt. Ingen har noen gang hørt fra dem igjen. Nåværende høvdinger er etterkommere av Larkeloñ.

Fram til andre verdenskrig merket Bikini-befolkningen lite til de ulike koloniadministrasjonene som har hatt kontroll over Marshalløyene. Den tyske administrasjonen, som styrte Marshalløyene som en del av det tyske Ny-Guinea fra 1885 til 1914, var nesten ikke tilstede. I 1908 ankom den første protestantiske misjonæren atollen. Han var selv marshalleser, men trent under amerikanske misjonærer som først hadde ankom øyriket 50 år tidligere.

Under japansk kolonistyre (1914–1944) kom handelsskip til Bikini hver annen måned for å kjøpe kopra og for å selge importvarer som ris og sukker. Hver sjette måned fikk atollbefolkningen også offisielt besøk av administrasjonen.

Til tross for at flere fra Bikini reiste rundt i øyriket, og mange giftet seg utenfor atollen, levde Bikini-befolkningen relativt isolert fra andre marshallesere. Dette førte til en sterk samholdsfølelse innad.

Marshalløyene var under amerikansk administrasjon som FNs tilsynsområde i Stillehavet (United Nations Trust Territory of the Pacific Islands) fra 1947 til 1991, men fikk sin egen grunnlov i 1979 og signerte en Compact of Free Association med USA i 1986.

I 1946 reiste amerikansk militærpersonell til Bikini for å informere befolkningen om at de hadde valgt atollen som et ønsket sted for atomprøvesprengninger. Kommandør Ben Wyatt fra den amerikanske marinen, som også var guvernør i området, hadde oppdraget om å overbevise Bikini-befolkningen om å flytte. Wyatt visste at lokalbefolkningen var kristne og valgte derfor å appellere til Bibelen i talen han holdt for dem.

Like etter søndagsgudstjenesten 10. februar 1946 holdt han en tale for lokalbefolkningen der han sammenlignet dem med Israels barn som Gud reddet og ledet til det lovede landet. Videre forsikret han befolkningen om at de kjernefysiske eksperimentene ville være «til det beste for menneskeheten og for å gjøre slutt på alle verdenskriger» («for the good of mankind and to end all world wars»). Dette var nok til å overbevise Bikini-befolkningen, selv om de nok ikke hadde forstått omfanget av evakueringen og de kommende kjernefysiske eksperimentene. Avtalen har derfor blitt sammenlignet med salget av Manhattan i 1626.

Bikini-befolkningen ble først omplassert til Rongerik, en liten atoll sørøst for Bikini. Den første lille gruppen ankom Rongerik 24. februar 1946, og ble fulgt av den resterende befolkningen 8. mars samme år. Rongerik var tidligere ubebodd, men hadde fungert som jakt- og fiskeområder for omkringliggende atoll-befolkninger. Det viste seg imidlertid raskt at den ikke var stor nok til å sikre selv-forsyning for Bikini-befolkningen slik de var vant til fra hjemstedet sitt.

To år senere ble det påvist at store deler av befolkningen på Rongerik led av sult og underernæring. I midten av mars 1948 ble de nok en gang omplassert. Denne gangen ble de flyttet til en midlertidig «teltby» på Kwajalein, en atoll lengre syd i øyriket. Bikini-befolkningen, som i november 1948 rommet 184 mennesker, ble flyttet videre fra Kwajalein til Kili bare noen måneder senere.

Bikini-befolkningen opplevde livet på Kili som vanskelig. I motsetning til det meste av Marshalløyene er Kili en enkeltstående koralløy med vanskelig tilgang til fiskeplasser og dårlige ankringsforhold. Øya hadde i flere tiår blitt brukt som kokosnøttplantasje og det vokste ikke mange matplanter der til å fø befolkningen. Tvangsmigrantene var ikke tilfredse med situasjonen og slet med å tilpasse seg den nye tilværelsen på Kili. Intervjuundersøkelser i 1950 avslørte også at befolkningen var forberedt på å flytte tilbake til Bikini så snart som mulig, noe som gjorde at de var lite interesserte i å tilpasse seg.

I 1968 erklærte den amerikanske presidenten, Lyndon B. Johnson, at Bikini-befolkningen kunne flytte tilbake til Bikini. Det satte i gang en lang prosess med forberedelser for å plante trær og legge til rette for bosettelse. Fra 1972 flyttet et begrenset antall familier, men det ble raskt klart at det fremdeles var høye forekomster av radioaktivitet på atollen. Det var blant annet ikke trygt å spise maten som vokste der. Fra 1978 begynte tilbakeflyttingen til Kili igjen.

I 2018 bodde det Bikini-familier spredt over flere øyer og atoller i øyriket. Det er fremdeles en gruppe bosatt på Kili, i tillegg til et lite samfunn på den lille øya Ejit på Majuro. Etter årtusenskiftet har det også bodd en liten gruppe menn på Bikini som har bidratt med gjenreising av bygg og rensing av atollen. Det er også noe turisme til Bikini knyttet til vrakdykking.

I perioden 1. juli 1946–22. juli 1958 ble det gjennomført 24 atomprøvesprengninger på Bikini. Disse hadde en samlet kraft på 78,9 megatonn og var en del av et omfattende prøveprogram som inkluderte Enewetak på Marshalløyene og flere steder i fastlands-USA. I kronologisk rekkefølge:

  • Crossroads-operasjonen
    • 1. juli 1946: «Able». Flybombe med 23 kilotonns kraft.
    • 25. juli 1946: «Baker». Undervannsbombe med 23 kilotonns kraft.
  • Castle-operasjonen
    • 1. mars 1954: «Bravo». Overflatebombe med 15 000 kilotonns kraft.
    • 27. mars 1954: «Romeo». Lekterbombe med 1 100 kilotonns kraft.
    • 30. mars 1954: «Echo». Avlyst.
    • 7. april 1954: «Koon». Overflatebombe med 110 kilotonns kraft.
    • 25. april 1954: «Union». Lekterbombe med 6 900 kilotonns kraft.
    • 5. mai 1954: «Yankee 2». Lekterbombe med 13 500 kilotonns kraft.
  • Redwing-operasjonen
    • 21. mai 1956: «Cherokee». Flybombe med 3 800 kilotonns kraft.
    • 28. mai 1956: «Zuni». Overflatebombe med 3 500 kilotonns kraft.
    • 12. juni 1956: «Flathead». Lekterbombe med 365 kilotonns kraft.
    • 26. juni 1956: «Dakota». Lekterbombe med 1 100 kilotonns kraft.
    • 11. juli 1956: «Navajo». Lekterbombe med 4 500 kilotonns kraft.
    • 21. juli 1956: «Tewa». Lekterbombe med 5 000 kilotonns kraft.
  • Hardtack I-operasjonen
    • 11. mai 1958: «Fir». Lekterbombe med 1 360 kilotonns kraft.
    • 21. mai 1958: «Nutmeg». Lekterbombe med 25,1 kilotonns kraft.
    • 31. mai 1958: «Sycamore». Lekterbombe med 92 kilotonns kraft.
    • 10. juni 1958: «Maple». Lekterbombe med 213 kilotonns kraft.
    • 14. juni 1958: «Aspen». Lekterbombe med 319 kilotonns kraft.
    • 27. juni 1958: «Redwood». Lekterbombe med 412 kilotonns kraft.
    • 29. juni 1958: «Hickory». Lekterbombe med 14 kilotonns kraft.
    • 2. juli 1958: «Cedar». Lekterbombe med 220 kilotonns kraft.
    • 12. juli 1958: «Poplar». Lekterbombe med 9 300 kilotonns kraft.
    • 22. juli 1958: «Juniper». Lekterbombe med 65 kilotonns kraft.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.