Enewetak

Enewetak består av 49 øyer forbundet med et korallrev og med én stor passasje i syd. Atollen er sirkulær og omkretser en rund saltvannslagune på 1004,9 km². Fra gammelt av har befolkningen på atollen fordelt seg på i separate distrikter som deler atollen diagonalt mellom seg, nordøst mot sørvest. Den ene av disse kalles Enewetak-siden etter distriktets største øy. Den andre kalles Enjepe-siden av samme grunn.

Enewetak-befolkningene har historisk sett vært blant de mest isolerte av alle på Marshalløyene. Dette markeres med store dialektforskjeller fra resten av landet, samt et arvesystem som avviker fra andre atoller. I tillegg markerer folk fra Enewetak sosial avstand til andre atollbefolkninger i nasjonen ved at de omtaler de utenifra, men ikke seg selv, som marshallesere.

Den muntlige historiefortellingen fra atollen forteller om en rekke slag som har funnet sted på atollen. Ifølge disse fortellingene skal en gruppe marshallesere fra den østlige Ratak-kjeden ha ankommet Enjepe «en gang for lenge siden» (antropologen Jack Tobin tror dette dreier seg om midten av 1700-tallet). Der skal de ha drept hele befolkningen med unntak av én person, som flyktet til Enewetak og advarte de som bodde der. Enewetak-befolkningen vant slaget.

To år senere skal Enewetak-befolkningen ha drept seks skipbrudne marshallesere etter en konflikt brøt ut mellom dem. Tre år etter det igjen ankom nok en gruppe med både mannlige og kvinnelige marshallesere i en stor krigskano. Disse skal ha drept hele den voksne befolkningen både på Enewetak og Enjepe. Det var også en liten gruppe voksne som klarte å søke tilflukt på den lille øya Pikon helt vest på atollen.

Ifølge legenden skal en forfedreånd ha sørget for at store deler av den invaderende gruppen døde eller ble alvorlig syke etter å ha spist giftig fisk. De få som overlevde rømte fra atollen like etter og den opprinnelige befolkningen kunne igjen leve trygt.

Historikere fra atollen mener at alt dette skjedde før de første hvite besøkende kom til atollen. Skriftlige kilder forteller at første kontakt med hvite skjedde i 1798 da en kaptein Fearn kartla atollen. Enewetak forble relativ isolert gjennom hele den tiden Marshalløyene var en del av tysk kolonistyre (1885–1914). Kun et fåtall av befolkningen deltok i den landsomfattende produksjonen av kopra, tørket kokoskjøtt, som var grunnlaget for den tyske interessen i området.

Det var først under japansk kolonistyre (1914–1944) at utlendinger ble et kjent syn på Enewetak. I 1920-årene ble det etablert en butikk på atollen, og sent i 1930-årene to til. Dette satte fart på den lokale kopraproduksjonen, som sikret inntekt nok til at befolkningen fikk god tilgang til importerte matvarer som ris, sukker og mel, samt hermetisk mat. Mange av barna ble også sent på skole til Pohnpei, i det som i dag heter Mikronesiaføderasjonen.

Etter hvert som japanerne trappet opp krigsforberedelsene sine under andre verdenskrig bygde de også en militærinstallasjon på Enewetak. I takt med disse forberedelsene ble lokalbefolkningen offer for tvangsarbeid og generell dårlig behandling. Det ble også bygget en flystripe på Enjepe.

Enewetak spilte en viktig rolle i det tidlige stadiet av amerikanernes amfibiske krigføring med sikte på å innta Japan. Lokalbefolkningen ble derfor vitne til, og flyktninger fra, en intens strid mellom amerikanere og japanere der store deler av vegetasjonen ble ødelagt og bosetninger redusert til korallstøv. Mens den nordlige Enjepe-befolkningen klarte å rømme fra kampene via revet, var Enewetak-befolkningen fanget mellom passasjen og stridshandlingene. Mange av de sivile innbyggerne døde i kampene, sammen med mer enn 2 000 japanske soldater.

Etter andre verdenskrig ble Enewetak i likhet med Bikini åsted for atomprøvesprengninger i regi av USA. I desember 1947 ble befolkningen tvangsevakuert til Ujelang, en liten og isolert atoll 237 km sørvest for Enewetak.

Etter 30 år i eksil kunne Enewetak-befolkningen flytte tilbake til atollen. De fant imidlertid raskt ut at atollen som ventet dem i 1980 var en ganske annen enn den de forlot i 1947. I tillegg til at deler av atollen fremdeles var erklært utrygg for permanent bebyggelse var det lite av vegetasjonen som var gjenkjennelig for dem. I løpet av 1970-årene hadde det amerikanske militæret detonert en serie med såkalte kratereksperimenter, der de hadde prøvd ut konvensjonelle bomber.

I 2011 bodde det 664 mennesker på Enewetak, som i stor grad overlever på matdonasjoner fra USA. Det er fortsatt mange som bor igjen på Ujelang, som ble offisielt eid av Enewetak-befolkningen i 1976. I tillegg er det en mange fra Enewetak som har migrert til hovedstaden, Majuro, og til Hawaii.

Mellom 15. april 1948 og 19. august 1958 (lokal tid) ble det utført 43 atomprøvesprengninger på Enewetak. Disse hadde en samlet kraft på 32 megatonn. Av disse var hydrogenbomben «Ivy Mike» den største, med en kraft på 10,4 megatonn. «Ivy Mike» var verdens første hydrogenbombe. I kronologisk rekkefølge:

• Sandstone-operasjonen
  • 15. april 1948: «X-ray». Tårnbombe med 37 kilotonns kraft.
  • 1. mai 1948: «Yoke». Tårnbombe med 49 kilotonns kraft.
  • 15. mai 1948: «Zebra». Tårnbombe med 18 kilotonns kraft.
• Greenhouse-operasjonen
  • 8. april 1951: «Dog». Tårnbombe med 81 kilotonns kraft.
  • 21. april 1951: «Easy». Tårnbombe med 47 kilotonns kraft.
  • 9. mai 1951: «George». Tårnbombe med 225 kilotonns kraft.
  • 25. mai 1951: «Item». Tårnbombe med 45,5 kilotonns kraft.
• Ivy-operasjonen
  • 1. november 1952: «Mike». Overflatebombe med 10 400 kilotonns kraft.
  • 16. november 1952: «King». Flybombe med 500 kilotonns kraft.
• Castle-operasjonen
  • 13. mai 1954: «Nectar». Lekterbombe med 1 690 kilotonns kraft.
• Redwing-operasjonen
  • 5. mai 1956: «Lacrosse». Overflatebombe med 40 kilotonns kraft.
  • 28. mai 1956: «Yuma». Tårnbombe med 190 tonns kraft.
  • 31. mai 1956: «Erie». Tårnbombe med 14,9 kilotonns kraft.
  • 7. juni 1956: «Seminole». Overflatebombe med 13,7 kilotonns kraft.
  • 12. juni 1956: «Blackfoot». Tårnbombe med 8 kilotonns kraft.
  • 14. juni 1956: «Kickapoo». Tårnbombe med 1,5 kilotonns kraft.
  • 17. juni 1956: «Osage». Flybombe med 1,7 kilotonns kraft.
  • 22. juni 1956: «Inca». Tårnbombe med 15,2 kilotonns kraft.
  • 3. juli 1956: «Mohawk». Tårnbombe med 360 kilotonns kraft.
  • 9. juli 1956: «Apache». Lekterbombe med 1 900 kilotonns kraft.
  • 22. juli 1956: «Huron». Lekterbombe med 250 kilotonns kraft.
• Hardtack I-operasjonen
  • 6. mai 1958: «Cactus». Overflatebombe med 18 kilotonns kraft.
  • 12. mai 1958: «Butternut». Lekterbombe med 81 kilotonns kraft.
  • 13. mai 1958: «Koa». Overflatebombe med 1 370 kilotonns kraft.
  • 17. mai 1958: «Wahoo». Undervannsbombe med 9 kilotonns kraft.
  • 21. mai 1958: «Holly». Lekterbombe med 5,9 kilotonns kraft.
  • 27. mai 1958: «Yellowwood». Lekterbombe med 330 kilotonns kraft.
  • 27. mai 1958: «Magnolia». Lekterbombe med 57 kilotonns kraft.
  • 31. mai 1958: «Tobacco». Lekterbombe med 11,6 kilotonns kraft.
  • 3. juni 1958: «Rose». Lekterbombe med 15 kilotonns kraft.
  • 9. juni 1958: «Umbrella». Undervannsbombe med 8 kilotonns kraft.
  • 15. juni 1958: «Walnut». Lekterbombe med 1 500 kilotonns kraft.
  • 19. juni 1958: «Linden». Lekterbombe med 11 kilotonns kraft.
  • 28. juni 1958: «Elder». Lekterbombe med 880 kilotonns kraft.
  • 29. juni 1958: «Oak». Lekterbombe med 8 900 kilotonns kraft.
  • 2. juli 1958: «Sequoia». Lekterbombe med 5,2 kilotonns kraft.
  • 6. juli 1958: «Dogwood». Lekterbombe med 397 kilotonns kraft.
  • 15. juli 1958: «Scaevola». Lekterbombe, ingen kraft.
  • 18. juli 1958: «Pisonia». Lekterbombe med 255 kilotonns kraft.
  • 23. juli 1958: «Olive». Lekterbombe med 202 kilotonns kraft.
  • 27. juli 1958: «Pine». Lekterbombe med 2 000 kilotonns kraft.
  • 7. august 1958: «Quince». Overflatebombe, ingen kraft.
  • 19. august 1958: «Fig». Overflatebombe med 20 tonns kraft.

• Marshalløyene