Afrem syreren var en teolog og poet på 300-tallet. Han fikk tittelen doctor ecclesiae, kirkelærer i den katolske kirke i 1920. 

Vi vet lite om den historiske Afrems liv, og noen kilder har også feilaktige opplysninger. Det meste som kan slås mer sikkert fast er derfor basert på hans egne syrianske tekster. 

Afrem var sannsynligvis født i år 306 i nærheten av byen Nisibis, dagens Nusaybin i sørøstlige Tyrkia. Dette område hadde blitt romersk få år tidligere, i 298, etter en fredsavtale mellom daværende keiser Diokletian og den sassanidiske kongen Narses II etter at Diokletians medkeiser Galerius hadde beseiret Narses. Dette området var multikulturelt og multireligiøst, og et viktig knutepunkt for handel mellom Asia og Romerriket.

Foreldrene til Afrem var tilsynelatende begge kristne og han ville dermed ha blitt døpt av en av de innflytelsesrike biskopene i området i perioden. Det var en av disse, Jakob av Nisibis, som ga Afrem hans første lærerstilling i meningheten. Jakob var en av de 318 utsendingene ved Nikea-konsilet. En kirke ble dedikert til Jakob og Afrem ville med all sannsynlighet hatt deler av sitt virke der. Denne kirken ble funnet i utgavinger tidlig på 2000-tallet. 

Fra 337 innledet perserne en lang rekke med forsøk på å få tilbake Nisibis fra romerne, noe de lyktes med i 362. Afrem var en av mange kristne som fikk forlate byen fredelig som en del av fredsavtalen som fulgte. Afrem, da i 50-årene, reiste videre til Edessa, der han levde sitt siste tiår. Han døde sannsynligvis i juni 373, noe som lar seg tidfeste av teksten Edessas krønike. En mulig dødsårsak skal være at pest, etter at han hadde stelt ofre i området.

Afrem tilhørte et miljø av asketiske munker og nonner i sølibat, men av en noe mer uvanlig type som ikke levde isolert på bygdene. Hans litterære produksjon var innen ulike sjangre, men mest innflytelse hadde hymnene og homiliene. Verkene tok for seg mange tema, men fra et moderne ståsted er hans positive syn på kvinner, og hans forsøk på å styrke deres stilling, bemerkelsesverdig. Andre kristne forfattere i perioden gikk inn for å begrense kvinnenes tilgang til samfunnslivet, noe Afrem kritiserte. Et eksempel er hvordan kvinnene ikke hadde lov til å tale i kirker, som Afrem gikk i mot. 

Afrems bruk av sang (hymner) for å spre Guds ord ble anerkjent av pave Benedikt 15 som i 1920 utropte Afrem som kirkelærer av denne grunn. 

  • McCosker, Philip: «Ephrem the Syrian» i Ian S. Markham (red.), The Student´s Companion to Theologians, Wiley & Sons, Chichester 2013: 60-70.
  • Palmer, Andrew: «Ephrem of Nisibis» i Ken Parry, The Wiley Blackwell Companion to Patristics, Wiley & Sons, Chichester 2015: 126-140. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.