Vannpolo er et ballspill i svømmebasseng mellom to lag à sju spillere inkludert målvakt, i tillegg inntil seks innbyttere per lag. Spillerne skal svømme, og den flytende ballen kan holdes eller kastes med én hånd, eller føres foran seg med hodet under svømming («drible»). Spillet går ut på å skåre flest mål ved å plassere ballen i motstandernes målbur med et kast eller en hvilken som helst annen del av kroppen (også bena), unntatt med knyttet neve. Det er tillatt å drible ballen i mål. Alle angrep må avsluttes med et skudd mot mål innen 30 sekunder.
Vannpolo. Fra en av kampene under OL i Seoul 1988. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Bane og utstyr
Fra en kamp under VM i vannpolo i Australia i 2007.
En internasjonal vannpolobane er 20–30 meter lang mellom mållinjene (kvinner høyst 25 meter) og 10–20 meter bred (kvinner høyst 17 meter); minste vanndybde 1,8 meter. Banen er delt på tvers av flere linjer avmerket på bassengkantene: en hvit midtlinje, to hvite mållinjer 30 cm foran banens kortsider, samt røde tometerslinjer og gule femmeterslinjer mellom midtlinje og mållinje. Målburene er festet midt på mållinjene og er tre brede med tverrliggerens underkant 90 cm over vannflaten.
Ballen er en luftfylt lær- eller gummiball med størrelse omtrent som en fotball; vekt 400–450 g og omkrets 68–71 cm (kvinner 65–67 cm). Lagene har henholdsvis hvite og blå badehetter med ørehetter (målvaktene røde).
Spillet
En kamp er oppdelt i fire perioder à åtte minutter effektiv spilletid. Én eller to dommere dømmer, i tillegg to måldommere. Ved periodestart befinner de to lags spillere seg på sine respektive mållinjer, og spillet åpner ved at dommeren kaster ballen inn på midtlinjen og lagene forsøker å nå ballen først. Etter scoring settes ballen i spill ved et målkast fra målvakten. Hjørnekast dømmes som i andre ballspill og tas på tometerslinjen på den ene siden.
Forseelser
Regelbrudd inndeles i vanlige feil og grove (personlige) feil:
Vanlige feil straffes med frikast til motstanderne. Slike feil er blant annet å ta aktivt del i spillet når man står, går eller sparker fra mot bunnen, å slå ballen med knyttet neve, og å berøre ballen med begge hender samtidig. Målvaktene er unntatt for disse reglene innenfor femmeterslinjene. Andre vanlige feil er å holde seg i eller skyve fra mot bassengkantene eller målene, å holde ballen under vann når man blir angrepet, å hindre den fri bevegelsen til en motspiller som ikke holder ballen, å være foran ballen innenfor motstanderens tometerslinje, og å overskride 30 sekundersregelen i angrep.
Grove feil er blant annet å holde, dukke eller dra tilbake en motspiller som ikke holder ballen, å sparke eller slå en motspiller, og å sprute vann i ansiktet til en motspiller med vilje. Slike feil straffes med frikast til motstanderne, eller – for feil innenfor femmeterslinjen som sannsynligvis forhindrer scoring – med straffekast fra denne. Ved frikast utvises i tillegg den feilende spilleren i 20 sekunder, men kommer tilbake før hvis det scores mål eller eget lag gjenerobrer ballen. Ved brutal oppførsel kan en spiller utvises fra resten av kampen uten å erstattes. Etter tre grove feil utvises også spilleren for godt, men kan erstattes.
Historikk
Vannpolo oppstod i Storbritannia i 1870, opprinnelig kalt «fotball i vannet». Idrettsgrenen er organisert i Det internasjonale svømmeforbundet (FINA) og har vært OL-idrett for menn fra 1900 og for kvinner fra 2000. EM fra 1926 for menn og 1985 for kvinner, VM fra 1973 for menn og 1986 for kvinner. I USA ble det lenge drevet en form for vannpolo med en bløtere ball som medførte et mer brutalt spill. Norsk vannpolo er organisert i Norges Svømmeforbund med NM fra 1911 for menn og fra 1982 for kvinner, men idretten er lite utbredt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.