betegnelse for middelalderens provençalske diktere, hvis poesi om ridderliv og kjærlighet fikk internasjonal betydning. Trubadurene virket ved de søreuropeiske fyrstehoffene i perioden 1100-1350, hvor de framførte sine sanger til eget akkompagnement på harpe. Ca. 450 er kjent ved navn, bl.a. Vilhelm av Poitiers, Bertran de Born, Bernart de Ventadour og Peire Vidal. Av trubadurditktningen kan det utskilles flere ulike sjangre, som canso d'amor, pastorela (sang til gjeterpike), alba (atskillelse ved daggry) og tenso (dialog om kjærlighetens vesen).
I våre dager brukes betegnelsen ofte om visesangere og -diktere.