hane

Hane er hannen hos hønsefuglene. Oftest brukes ordet om hannen hos tamhøns.

I mytologien opptrer hanen meget tidlig. Hos grekerne symboliserte den både kamplyst og årvåkenhet og ble derfor satt i forbindelse med så vel krigsguden Ares som solguden Helios og Foibos Apollon. Man mente at hanen var et offer gudene satte særlig stor pris på, og den ble derfor ofte brukt som offerdyr, blant annet til legekunstens gud Asklepios av syke som hadde frisknet til. Ellers var hanen også helliget andre guddommer, som Hermes og Pallas Athene, og den er hyppig avbildet i gresk kunst.

Også i norrøn mytologi hadde den symbolsk betydning og ble ofret til gudene. Kristendommen overtok hanen som symbol på årvåkenhet, men den kom også til å symbolisere Peters fornektelse av frelseren.

Hos mange folk var og er det knyttet ulike trosforestillinger til hanen. I det gamle Persia trodde man at den jagde bort onde ånder ved sin galing, og i middelalderens Europa tok man det som et varsel, særlig om ulykke og død, hvis hanen gol på uvanlige tider og steder. Gol den ved daggry, betydde det frelse fra onde makter. Romerne tok varsler både av haner og høns. Hos flere folk er «den røde hane» blitt symbolet på ildebrann.

Også etter gammel norsk folketro varslet det vondt om hanen gol om kvelden. Da skulle en kjenne på haneføttene; var de varme, ville det bli brann, var de kalde, varslet det drukningsulykke. Med hanen kunne man også finne lik. Hvis noen var druknet, skulle man ta hanen med i båten, og den ville gale med det samme den var over liket.