hånden – Store medisinske leksikon

Hendene er viktig for veldig mange av de tingene vi gjør hver dag, som for eksempel lage mat, kle på oss og stelle kroppen. Hendenes fleksibilitet gir oss også mulighet til å spille instrumenter, skrive og delta i ulike idretter.

Pianospill

Av Africa Studio/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Figuren blir kalla den «motoriske mannen». Figuren illustrerer at dei kroppsdelane som har ein muskulatur som skal utføre dei mest kompliserte og presise rørslene, legg beslag på det største borkarealet og dermed det største antalet celler i framre sentralvinding (*gyrus precentralis*), der dei motoriske sentera ligg. Figuren illustrerer også at senteret for kroppen finst på toppen av vindinga og for ansiktet nedst. Ein tilsvarande illustrasjon av den «sensoriske mannen», som er i bakre sentralvinding, vil ha omtrent dei same proporsjonane. Teikninga viser tjukna til hjerneborken og dei tilhøyrande hjernefibrane.

KF/Store norske leksikon.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Hånden er armens ytterste og mest bevegelige del, formet som et griperedskap. Håndens skjelett deles inn i håndroten, mellomhånden og fingrene. Innsiden av hånden kalles håndflaten (volar- eller palmarflaten), mens utsiden kalles håndbaken (dorsalflaten).

Faktaboks

Også kjent som

hånda; handa; hender; hendene

manus

Oppdelingen av hånden i fem bevegelige fingrer kan følges langt tilbake i utviklingshistorien. Hos mange dyr er den tilpasset bruken som bærende ekstremitet, og er utviklet til hover, labber, luffer og så videre – med enkle funksjoner.

Bare primatene har utviklet hånden til et føle- og griperedskap. Da menneskenes stamfedre begynte å gå på to, ble hånden frigjort fra gangfunksjonen. Som arbeidsredskap er den særpreget ved at tommelfingeren kan føres mot de andre fingrene (opposisjon), samt at underarmen med hånden kan dreies (supinasjon og pronasjon). Håndens finbevegelser og sensitivitet skyldes at dens muskulatur og følenerver beslaglegger omtrent like stor del av hjernen som resten av kroppen gjør, med unntak av ansiktet.

Håndens skjelett og ledd

Håndroten

I håndroten er det åtte uregelmessig formede knokler (ossa carpi), ordnet i to rader, hver med fire knokler. Knoklenes form gjør at hånden får en tverrhvelving. Regnet fra tommelfingersiden består den øverste (proksimale) rekken av:

båtbeinet (os scaphoideum)
månebeinet (os lunatum)
pyramidebeinet (os triquetrum)
ertebeinet (os pisiforme), et senebein

Den nederste (distale) rekken består av:

det store mangekantete bein (os trapezium)
det lille mangekantete bein (os trapezoideum)
hodebeinet (os capitatum)
hakebeinet (os hamatum)

Håndrotsknoklene danner plane, stramme, ekte ledd (amfiartroser) seg imellom. Håndroten danner et eggledd med spolebeinet (radius) i armen, mens albuebeinet (ulna) er adskilt fra resten av hånden ved en bruskskive. Ved fall som fører til brudd i håndleddet, er det derfor nesten alltid bare spolebeinet som brekker, siden det har en fastere forbindelse med hånden.

Leddet mellom de to radene med håndrotsknokler deltar i dorsalfleksjon av håndleddet, det vil si når håndbaken bøyes mot armen. Palmar- eller volarfleksjon i håndleddet, det vil si når håndflaten bøyes mot armen, utføres kun av leddet mellom håndrotsknoklene og spolebeinet.

Håndrotsknoklene forbeiner til forskjellig tidspunkt. Som regel har alle beinkjerner fra åttende til tiende leveår, og de er gjerne ferdig utviklet ved slutten av tenårene. Dette kan benyttes til vurdering av skjelettutviklingen hos barn og unge, idet man kan sammenligne «skjelettalderen» med den kronologiske alder, og eventuelt påvise en forsinket knokkelutvikling.

Mellomhånden

De fem mellomhåndsknoklene (ossa metacarpalia) er rørformet, og med kraftige leddhoder. Mot håndrotsknoklene danner de ledd med disse og med hverandre. Vi nummererer dem med romertall I–V, regnet fra tommelfingeren.

Den første mellomhåndsknokkelen danner et sadelledd med håndroten, mens de andre danner plane ledd. Den første er litt innoverrotert i forhold til de andre knoklene; dette gjør at tommelfingeren kan vendes mot de øvrige fingrene og gripe. Den kan ved ytterleddet ha ett eller to små sesambein.

Fingrene

Fingrene består av tre knokler hver: grunnfalang, midtfalang og ende- eller ytterfalang. De fem fingrene er tommelfingeren (pollex), pekefingeren (index), langfingeren (digitus medius), ringfingeren (digitus anularis), og lillefingeren (digitus minimus).

Falangene beveger seg ved hengselledd. Tommelfingerens rotledd er et sadelledd med stor bevegelighet, mens de øvrige fingrenes grunnledd («fingerknokene») er eggledd. Fingerleddene har fibrøse leddkapsler, forsterket med kollateralligamenter.

Håndens muskulatur

Håndens tommelfingerball *(thenar)* og lillefingerball *(hypothenar).*

Per Holck.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Supinasjon og pronasjon

Av OpenStax/OpenStax.

Lisens:

CC BY 4.0 — Supinasjon og pronasjon

Av OpenStax/OpenStax.

Lisens:

Vi skiller mellom lange (fra underarmen) og korte (fra hånden selv) muskler. Både håndleddets og håndens bøyemuskler sitter på underarmens forside (håndflatesiden); de kommer hovedsakelig fra den innerste (mediale) albueknoken. Strekkemusklene sitter på underarmens bakside (håndbaksiden); de kommer hovedsakelig fra den ytterste (laterale) albueknoken. Noen muskler utgår også direkte fra spolebeinet eller albuebeinet. Dessuten er det egne «korte» håndmuskler mellom mellomhåndsknoklene (interossalmuskler).

Bevegelse i håndledd og fingre

Bevegelsene i selve håndleddet skjer via fem lange muskler i underarmen; de kan bevege håndleddet i alle retninger. To bøyemuskler går fra den innerste albueknoken og ut til håndrotsknoklenes håndflateside: én til tommelfingersiden (musculus flexor carpi radialis) og én til lillefingersiden (musculus flexor carpi ulnaris). På samme måte går det tre muskler fra den ytterste albueknoken og ut til håndrotsknoklenes dorsalside: to til tommelfingersiden (musculus extensor carpi radialis longus & brevis), og én til lillefingersiden (musculus extensor carpi ulnaris).

Fingrene for øvrig er utstyrt med et dobbelt sett bøyemuskler: et overfladisk lag (musculus flexor digitorum superficialis) og et dypt lag (musculus flexor digitorum profundus), men bare ett sett strekkemuskler (musculus extensor digitorum), med unntak av peke- og lillefingeren.

De lange senene passerer håndleddet under brede bindevevsbånd: ett på håndryggsiden for strekkemusklene, og ett på håndflatesiden for bøyemusklene det såkalte fleksorretinakelet. På grunn av håndrotshvelvingen, dannes det en kanal på håndflatesiden mellom knoklene og bindevevsbåndet – karpaltunnelen eller -kanalen. Her passerer ni bøyesener, omgitt av seneskjeder, til fingrene, samt én nerve (nervus medianus). Senebetennelse kan gjøre det trangt for nerven, med smerter og sensibilitetsforstyrrelser i håndflatens tommelfingerside (karpaltunnelsyndrom) som følge.

Tommelfingeren har egne muskler, både lange og korte. Musklene rundt tommelfingergrunnleddet (musculus abductor pollicis brevis, musculus flexor pollicis brevis, musculus opponens pollicis) danner til sammen tommelfingerballen (thenar). Langs lillefingersiden finnes en tilsvarende, noe mindre lillefingerball (hypothenar).

Supinasjon og pronasjon

Hånden og underarmen kan sammen dreie rundt underarmens lengdeakse: spolebeinets øvre leddhode roterer mellom overarmsbeinet (kuleledd) og albuebeinet (glideledd), mens den nedre enden av spolebeinet roterer mot albuebeinets nedre ende. Rotasjonen utgjør cirka 90° i hver retning rundt en midtstilling.

Når underarmen dreies med håndflaten frem og tommelfingeren vendt utover (supinasjon), vil de to underarmsbeina bli liggende parallelle. Bevegelsen muligjøres av musculus supinator og musculus biceps brachii.

Når armen dreies slik at tommelfingeren vender innover og håndbaken frem (pronasjon), krysser underarmsbeina hverandre. Pronasjon muliggjøres av musculus pronator teres og musculus pronator quadratus.

Håndens blodforsyning

Håndens blodforsyning skjer gjennom to arterier: spolebeinspulsåren (arteria radialis) og albuebeinspulsåren (arteria ulnaris). Begge to kommer fra overarmsarterien (arteria brachialis).

Radialisarterien kan føles på innsiden av håndleddets tommelfingerside; her tar man «pulsen». Åren ender i en bue dypt inne i håndflaten, og sender grener ut til fingrene. Ulnararterien brer seg i en tilsvarende bue, mer i overflaten rundt håndflaten. Også den sender blodkar ut til fingrene.

De to arteriebuene over i hverandre (anastomose), slik at fingrene får blod fra to kanter. Det sikrer hånden en god blodforsyning under alle forhold, også dersom en åre skulle klemmes til (hvilket jo delvis skjer når vi tar pulsen). Ved en større blødning må derfor begge arteriene komprimeres. Blodforsyningen er også viktig for varmetilførselen til hånden.

Blodet føres tilbake til hjertet, dels gjennom små, dype vener, dels gjennom større, overflatiske vener like under huden. Også disse er av betydning for varmereguleringen, da de overflatiske årene kan utvide seg når kroppen må kvitte seg med varme. De kan da oppta en større del av blodstrømmen og «kjøle» den mot hudoverflaten. Årene på hånden blir store når det er varmt, små når det er kaldt.

Håndens nerver

Fra armnervefletningen (plexus brachialis, fra nerverøttene C5–T1) brer tre hovednerver seg ned til hånden:

nervus radialis, som i hånden bare sender ut en overflatisk gren til tommel-, peke- og langfingerens håndbakside;
nervus medianus, går gjennom karpalkanalen i håndleddet og forsyner i prinsippet tommel-, peke-, lang- og halve ringfingeren på håndflatesiden;
nervus ulnaris forsyner resten av fingrenes dorsalside, dessuten hele lillefingeren og halve ringfingeren på begge sider.

Det er altså bare ulnarisnerven som forsyner både håndbak- og håndflatesiden; dessuten sender den en sidegren mot tommelfingersiden. Radialisnerven forsyner bare håndbaken, medianusnerven forsyner i hovedsak håndflaten.

Disse nervene påvirker ikke bare motorikken i hånden. De sender også sensoriske fibre til huden. Skade av nervene kan gi karakteristiske sensibilitets- og funksjonsutfall («drophand» ved radialislammelse, «klohånd» ved ulnarislammelse, «svergehånd» ved medianuslammelse).

Illustrasjonen viser omtrentlig hvilke områder i hånden *nervus radialis, nervus ulnaris* og *nervus medianus* sender sensorisk informasjon fra.

Håndens sensoriske nerveområder

Av Aksanaku/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Håndens hud

Huden kan være svært forskjellig utviklet, ofte avhengig av vedkommendes alder og yrke. Den er relativt tynn på håndbaken, det kommer tydeligere frem hos eldre. Håndflatens hud er kraftigere, og kan bli svært tykk ved manuelt arbeid. Huden i håndflaten er i motsetning til håndbaken ikke pigmentert.

I håndflaten finner vi også en rekke furer eller linjer som er medfødt, men vedlikeholdes gjennom fingrenes bevegelser. De kan være litt individuelt forskjellige, men betegnes ofte som:

'livslinjen' (linea vitalis, rundt tommelfingerroten)
'hjertelinjen' (linea cordis, på tvers distalt)
'hodelinjen' (linea cephalica, på tvers proksimalt)
'lykkelinjen' (linea fortunae, langsgående)

De skal angivelig ha betydning for dem som driver spådomskunst (kiromanti) basert på studier av disse linjene, men det har ikke hold i naturvitenskapen.

Hånden som symbol

Hånden har til alle tider blitt brukt for å symbolisere handlinger, for eksempel har en håndflate som vender fremover har gjerne blitt oppfattet som en avvisning.

Man har også ment at hånden hos noen utvalgte – ofte hellige, geistlige og kongelige personer – hadde helbredende kraft. Berøring av syke hører antagelig til de eldste terapeutiske tiltak (som ordet 'be-handling' viser til). Tanken var at 'kraften' fra vedkommendes hånd skulle strømme over i pasienten. Olav den hellige (995-1030) gjorde bruk av håndspåleggelse, og også hans slektninger og etterkommere Harald Hardråde (1015-1066) og Magnus den gode (1024-1047) skal ha arvet denne 'legeevnen'. Sistnevnte overførte angivelig 'legeevnen' sin til tolv menn som ble 'gode sårleger' etter slaget ved Lyrskog hede i 1043. Kongelig håndspåleggelse ble praktisert i England – kalt The Royal Touch – helt opp til 1700-tallet, og under kroningen av Ludvig 16. i Frankrike møtte angivelig 2500 personer frem for å få 'behandling' (og en gullmynt) under seremonien.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Overekstremitetene

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo