bildekomposisjon (kunsthistorie)

Bildekomposisjon er en betegnelse for de enkelte delers innbyrdes ordning og gruppering i et kunstverk, med tanke på å skape en helhetsvirkning.

I kunsthistorien finnes prinsipper for komposisjon som bygger på visse, fastslåtte regler eller på bestemte proporsjoner, for eksempel det gylne snitt. Visse av de gamle komposisjonsprinsipper synes å ha levd videre til senmiddelalderen og ungrenessansen, men fortrenges til dels av nye prinsipper skapt under høyrenessansen, med anvendelse av perspektivet og med sterkt naturalistiske tendenser.

I de følgende perioder gjør faste komposisjonsregler seg mer eller mindre gjeldende, betinget av kunstverkets større eller mindre grad av naturalisme. Selv den såkalte tilfeldige avskjæring som ble anvendt av naturalistene på 1800-tallet, er imidlertid en form for komposisjon, selv om den mer er bestemt av kravet til illusjonisme enn av de krav som stilles til bildets format og motivets karakter.

Bevisste, eventuelt matematisk bestemte komposisjonsregler ble mest konsekvent anvendt innen stilbevegelser med sterke klassisistiske innslag, som for eksempel i den franske klassiske barokk.

I nyere tid er komposisjonsproblemet særlig blitt studert av Paul Cézanne, med sikte på å løse maleriets hovedproblem, å gjengi form og rom på en flate. I motsetning til ham bygde Paul Gauguin og Henri Matisse vesentlig på en rytmisk bestemt fordeling av fargene i flaten, noe som ble systematisert av enkelte abstrakte kunstnere. Cézannes komposisjonsprinsipper ble tatt opp og ført videre av kubistene og for eksempel av den danske maler Georg Jacobsen, gjennom ham også til hans norske elever.

Man snakker også om bildekomposisjon når det gjelder fotografi og film.