synes opprinnelig å ha vært en enkel likkiste av høvlede trebord som Torgils bonde la kong Olavs legeme i etter slaget på Stiklestad og gravde ned ved Nidaros. Etter at Olav var dømt hellig 1031, skal den ha blitt svøpt i pell av biskop Grimkjell og satt opp over høyalteret i Klemenskirken. Utenom kisten lot tydeligvis Magnus den gode ca. 1036 gjøre et låsbart, sølvbeslått treskrin prydet med edle stener. Olavsskrinet spilte en stor rolle i den gamle kirkelige kult, særlig på de store kirkefester når det ble båret ut i prosesjon eller ble ført til Øreting, ved kongehyllinger, senere på domkirkegården. Under reformasjonskampene brakte erkebiskop Olav Engelbrektsson Olavsskrinet i sikkerhet til Steinvikholm, der Christian 3s menn slo de to ytre skrinene i stykker og sendte sølvet, gullet og de edle stenene til København. Da svenskene erobret slottet 1564, trakk de sølvnaglene ut av det visstnok gjenværende, opprinnelige skrinet, som de tok med seg da de flyktet, og gravde ned i Fløan kirke i Stjørdal. Olavsskrinet ble deretter hentet til Trondheim og 8. juni 1564 satt ned i en åpen, murt grav i domkirken. Da skrinet ble gjenstand for hemmelig, og, som man mente, forkastelig, overtroisk dyrkelse, ble graven etter kongelig befaling 1568 kastet til med jord.