spansk forfatter, skrev den verdensberømte romanen Don Quijote. Etter en forholdsvis god utdannelse drog han til Italia hvor han ble soldat. Da han kom tilbake til Spania, forsøkte han seg som dramatiker, uten å slå igjennom. I 1585 utgav han en hyrderoman, La Galatea.
I 1605 utkom i Madrid første del av romanen El ingenioso hidalgo don Quijote de la Mancha, som straks gjorde stor lykke. De første oversettelsene utkom i England allerede 1612 og to år senere i Frankrike. I 1613 utgav han Novelas ejemplares (norsk overs. Eksemplariske noveller, 1995). Mens han arbeidet med annen del av Don Quijote, ble det utgitt en falsk fortsettelse. Dette fremskyndte utgivelsen av Cervantes' egen annen del, som kom ut i Madrid 1615. Hans siste verk, eventyrromanen Los trabajos de Persiles y Sigismunda, ble trykt posthumt 1617. Hans noveller alene ville ha plassert ham blant Spanias fremste prosaister. Noen er livlige og spennende, andre er realistiske samtidsskildringer. Blant de beste kan nevnes La gitanilla, Rinconete y Cortadillo, El licenciado Vidriera og El coloquio de los perros.
Men det som gir Cervantes verdensry er romanen Don Quijote (oversatt til norsk av A. Worren 2003). Hans geniale dikterverk rommer først en satire over tidens ridderromaner. Adelsmannen Don Quijote er blitt forvirret av de eventyrlige historiene i disse romanene, slik at han ikke kan skjelne dikt fra virkelighet. Han beslutter å dra ut som romanenes vandrende riddere for å øve store og gode gjerninger og vinne ry for seg og sin utkårede dame, Dulcinea. Hans væpner er den jordnære, snusfornuftige og beregnende bonden Sancho Panza. Sammen flakker de om, den første på sitt gamle øk Rocinante, og den andre på sitt esel. Don Quijotes fantasifylte og syke hjerne gjør at han tar vindmøller for kjemper, saueflokker for hedningehærer og bondejenter for prinsesser. Dette er skildret med stor komikk, ved motsetningen mellom ridderens høytsvevende syner og de virkelige forholds plumpe hverdagslighet, som fremtrer i en rekke ypperlige tids- og folkelivsbilder. Don Quijote blir til slutt tvunget til å vende hjem, hvor han dør, etter å ha gjenvunnet forstanden.
Cervantes' samtid så i Don Quijote bare en latterliggjørelse av ridderromanene. På 1700- og 1800-tallet oppdaget man etter hvert, særlig i England og Tyskland, verkets menneskelige og universelle karakter. Man la vekt på den symbolske motsetningen mellom Don Quijotes virkelighetsfjerne idealiseringer og Sancho Panzas jordnære materialisme og snusfornuftige realisme. Spanierne har gjort disse to skikkelsene til representanter for to motpoler i nasjonalkarakteren: idealisme og realisme. I senere tid har kritikken lagt mer vekt på vekselvirkningen, den åndelige «osmose», mellom de to hovedpersonene: det tales om Sanchos «quijotisering» og Don Quijotes «sanchifisering».
Don Quijote har øvd stor innflytelse på senere romankunst. I Russland trengte Turgenjev, Gogol, Dostojevskij o.a. dypt inn i den, og fant levende inspirasjon. Cervantes' roman har avfødt en lang rekke kommentarer og fortolkninger. Til de mest kjente hører M. de Unamunos Vida de Don Quijote y Sancho (1905). Don Quijote er oversatt til norsk av Nils Kjær og M. Grønvold (1916–18, fork. utg. 1958).