reform av høyere utdanning i Norge vedtatt av Stortinget i juni 2001. Reformen ble innført fra studieåret 2003/04. Reformen ble forberedt av det såkalte Mjøs-utvalget (etter lederen, professor Ole Danbolt Mjøs ved Universitetet i Tromsø), som la frem sin innstilling i mai 1999 (NOU 2000:14 Frihet med ansvar). Regjeringen trakk sine konklusjoner i St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning.
Studieåret, som utvides til 10 måneder, skal utnyttes bedre ved mer intensive studie- og arbeidsformer og nye vurderingsformer. Det skal lages en utdanningsplan for hver enkelt student, studentene skal få tettere oppfølging og tilbakemelding fra lærerne. Mer seminarundervisning, mer veiledning underveis i studiet og nye vurderingsformer istedenfor én stor avsluttende eksamen skal få studentene raskere gjennom studiet. Vekttall erstattes av studiepoeng som uttrykk for omfanget av et studium. Et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng. Det tas i bruk en ny karakterskala med bokstavkarakterer fra A til E for bestått og F for ikke bestått. Dette er i samsvar med det felles europeiske vurderingssystemet (European Credit Transfer System, ECTS). I tillegg kan bestått/ikke bestått brukes.
Det innføres ny gradsstruktur og normert studietid. Det har eksistert et stort antall (ca. 50) ulike grader og yrkesutdanninger innen høyere utdanning i Norge. Det har gjort det vanskelig å se dem i forhold til utenlandske utdanninger. De fleste tidligere gradsbetegnelser med candidatus (cand.) som første ledd blir opphevet. På lavere nivå innføres en ny bachelor-grad med normert studietid på tre år. På høyere nivå innføres en master-grad med normert studietid på to år utover bachelorgraden. Dagens ulike doktorgradsbetegnelser erstattes av én felles betegnelse philosophiae doctor (forkortet ph.d.) med tilføyelse som angir fag. Unntatt fra det nye gradssystemet er medisin-, psykologi-, veterinær- og teologistudiet som beholder nåværende studielengde og gradsbetegnelse.
Reformen legger opp til større ansvar og frihet for institusjonene. De får fullmakt til selv å bestemme den interne organiseringen av institusjonen på alle nivåer. De skal selv organisere studieprogrammer, opprette fag og avvikle gamle alt etter studenttilstrømningen og samfunnets behov. Det etableres nye måter å kvalitetssikre institusjonene på, både internt og nasjonalt. I den interne kvalitetssikringen vil studentenes egen bedømmelse spille en viktig rolle. Det opprettes et frittstående Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som skal kontrollere kvaliteten på utdanningene som tilbys, vurdere hvilke grader de enkelte institusjoner er kvalifisert til å tildele og godkjenne utenlandsk utdanning. Det er utformet en finansieringsmodell for universiteter og høyskoler som i større grad enn tidligere tar hensyn til oppnådde resultater, f.eks. hvor mange studenter som fullfører studiene.
Et viktig punkt i reformen gjelder studentutveksling og internasjonalisering. Innføringen av det europeiske systemet ECTS for studiepoeng og karakterer gjør det enklere å tilpasse utenlandske eksamener til en norsk grad og omvendt. Det nye gradssystemet bidrar også til internasjonaliseringen. Alle studenter som ønsker det, skal få anledning til å oppholde seg ved et utenlandsk lærested som del av studiet. Alle norske læresteder skal bygge opp et nettverk for studentutveksling og fag- og forskningssamarbeid.
Kvalitetsreformen er Norges videreføring av den såkalte Bolognaerklæringen fra 1999, som er de europeiske utdanningsministrenes felleserklæring om høyere utdanning i Europa. Målet er å samkjøre utdanningsstrukturene for å skape et felles europeisk utdanningsmarked innen 2010, og å lette samarbeid og utveksling mellom landene. Arbeidet med å virkeliggjøre dette målet blir populært kalt Bolognaprosessen.