Eurotunnelen

Eurotunnelen ble offisielt åpnet av dronning Elizabeth 2 og François Mitterrand 6. mai 1994. Det første toget gikk gjennom tunnelen 19. mai 1994.

Allerede i 1750 foreslo en fransk ingeniør at man burde bygge en tunnel under Kanalen. Hans begrunnelse var at en slik tunnel ville fremme samhandelen i meget høy grad. Ideen vant ingen gjenklang. Vel femti år senere foreslo en annen ingeniør for Napoleon å bygge en tunnel – for å kunne erobre England til fots. Napoleon var sterkt tiltalt av planen, men fikk aldri realisert den.

Senere propaganderte mange andre ingeniører for sine ideer, og flere ganger så det ut som om det også skulle bli noe av; i 1872 ble The Channel Tunnel Company stiftet i London, og i 1880 startet gravingen samtidig ved Dover og ved Calais. Da man med håndkraft hadde gravd seg nesten halvannen kilometer gjennom krittlagene på hver side, ble arbeidet stoppet. Det het seg at den britiske regjering stanset gravingen av sikkerhetsmessige hensyn. Britene fikk likevel noe igjen for sine utlegg, idet man under arbeidet støtte på nye kull-leier ved Dover.

I 1904, i l'Entente cordiales («hjertelig overenskomst») første dager, foreslo Frankrike tunnelarbeidet gjenopptatt, men de militære betenkeligheter var fremdeles for sterke hos britene, og først da utviklingen av flyene hadde vist dem at deres «splendid isolation» («utmerket isolasjon») var en saga blott, begynte de å stille seg mer positivt til tunnelplanene. Ennå i 1930 forkastet Underhuset et forslag om å fullføre tunnelprosjektet, men etter andre verdenskrig dukket spørsmålet opp på nytt.

Det pågikk en livlig diskusjon om alternativene bro eller tunnel, men tunnel-alternativet seiret, og i 1966 fattet den franske og den britiske regjering en prinsippbeslutning om å bygge en tunnel. Anleggsarbeidet ble satt i gang i 1987; gjennomslaget skjedde 1. desember 1990. 14 000 arbeidere fra begge sider av kanalen var beskjeftiget ved gjennomføringen av det som ble betegnet som verdens største entreprenørprosjekt.

Egne spesialtog (Le Shuttle) går i skytteltrafikk mellom terminalene på fransk og britisk side, og frakter personbiler og busser i toetasjes vogner. Passasjerene oppholder seg i kjøretøyene under overfarten, som varer omkring 35 minutter; det er ingen passasjervogner i disse togene. Le Shuttle består vanligvis av 28 vogner med et lokomotiv i hver ende. Maksimal hastighet er 130 kilometer i timen.

Trailere og andre transportmidler for godstrafikk fraktes også på skytteltog, men for disse transportene blir sjåførene henvist til spesielle sittevogner.

Ved siden av skytteltrafikken går det vanlig passasjertrafikk gjennom tunnelen. Eurostar-togene er spesialbygde høyhastighetstog som tilbakelegger strekningen London–Paris og London–Brussel på vel tre timer.

Eurotunnelen består av to jernbanetunneler og en servicetunnel, som med 375 meters mellomrom har forbindelse til jernbanetunnelene. 38 kilometer av tunnelen ligger under havet, og på det dypeste går tunnelen 40 meter under havbunnen.

• Lengde: 50,5 kilometer

• tunnel