vannmokasinslange

Vannmokasinslange, Agkistrodon piscivorus er en slangeart i huggormfamilien, underfamilie gruveslanger. Lengden er vanligvis 76-114 centimeter. Arten lever et semiakvatisk liv i våtmarker, sumper, elver og dammer i det sørøstlige USA.

Faktaboks

Også kjent som

Vitenskapelig navn: Agkistrodon piscivorus; engelsk navn cottonmouth etter den hvite innsiden av munnen.

Den er giftig og gir smertefulle bitt, men er sjelden dødelig for mennesker. Når den føler seg truet, vil den blant annet gape opp og vise den hvite innsiden av munnen, hvese og rangle med halespissen. Den kan også utskille en svært ubehagelig lukt. Den føder levende unger i august-september. I likhet med sin slektning kobberhode, kan denne arten føde avkom uten befruktning.

Det er beskrevet 3 underarter, og genetiske undersøkelser tyder på at denne arten egentlig bør splittes opp i to separate arter.

Beskrivelse

Gjennomsnittlig kroppslengde er 76-114 centimeter, med maksimum oppgitt til 188 centimeter. Forholdet halelengde: totallengde ligger på 0,12-0,19. Normal vekt er 200-600 gram, men individer på 1,7 kilo er beskrevet. Hannen er større enn hunnen.

Bunnfargen er olivenbrun-svart, med 10-17 tverrbånd som ofte ikke kan skilles fra bunnfargen hos mørke individer. Hodet er bredt og brunlig og klart avsatt fra nakken. Brede mørke striper på sidene av hodet fra øyet og bakover. Snuten er avrundet. Innsiden av munnen er skinnende hvit, noe som har gitt arten dens engelske navn «cottonmouth».

Unge dyr har samme mønstre som de voksne, men bunnfargen er lysere, slik at tverrbåndene er mer fremtredende. De unge har dessuten en gul halespiss som brukes til å lokke byttedyr innenfor rekkevidde når den settes i bølgende bevegelser.

I fangenskap har den oppnådd en levealder på 24,5 år.

Habitat

Den finnes i mange ulike habitater, men er sterkt knyttet til vann. Vannmokasinen er verdens eneste semiakvatiske huggorm. Normalt treffes den i våtmarker, sumper, elvedeltaer, dammer, elver og dreneringsgrøfter i skogsområder og beveger seg sjelden mer enn 500 meter fra vann. Den er en god svømmer og er også observert svømmende i havet. Den har kolonisert flere små øyer på den amerikanske østkysten. Om vinteren hibernerer den under råtnende trestammer eller annet skjul i steinrike skogslier. Den kan også benytte ganger utgravd i bakken av gnagere eller andre dyr. I sørlige områder er hiberneringsperioden kort, eller den går ikke i vintersøvn overhodet. Den kan være aktiv både dag og natt. På varme dager vil den ofte oppsøke skygge, mens den på kalde dager vil sole seg når sola kommer opp, og den blir særlig aktiv rundt solnedgang når bakken er skikkelig oppvarmet.

Utbredelse

Arten finnes i det sørøstlige USA; fra sørøstlige deler av Virginia sørover til det sørlige Florida, vestover til det sentrale Texas, Oklahoma, Arkansas, Missouri og sørøst Kansas. Mot nord følger den Mississippis nedbørfelt til det sørlige Illinois.

Status

Arten blir ikke regnet som truet. Den er vanlig over store deler av utbredelsesområdet, og bestanden er relativt stabil. Lokal tilbakegang i bestanden er registrert, for eksempel i Virginia.

Føde

Dietten består av frosk og fisk, salamandere, pattedyr, små skilpadder, fugler, slangeegg, alligatorer og insekter. Den er en av få slangearter som også kan fortære åtsler. Vanligvis holder slangen byttet i et fast bitt til det slutter å bevege seg.

Reproduksjon

Hannene oppsøker paringsklare hunner og kjemper ofte harde kamper med andre hanner. Arten kan pare seg hele året, men de fleste paringer skjer i april-mai, og de 5-9 (1-16) ungene fødes vanligvis i august-september. De nyfødte ungene er ca. 22-35 centimeter og holder seg gjerne sammen med mora noen dager. I likhet med sin slektning kobberhode, kan denne arten føde avkom ved fakultativ partenogenese, det vil si uten befruktning. Dette er vist både i fangenskap og i naturen.

Gift

Arten er neppe så aggressiv som tidligere angitt, men den kan hugge hvis den blir provosert. Normalt vil den flykte for å unngå menneskelig kontakt. Oftest viser den en spesiell trusselatferd før den eventuelt hugger: Den vil vibrere med halespissen som en klapperslange, kaste hodet bakover og gape med munnen slik at den hvite innsiden blir eksponert. Denne atferden følges ofte av hveselyder. Den kan også sprøyte ut et illeluktende sekret fra analkjertlene ved roten av halen. Arten er i stand til å bite både på land og i vann. På grunn av sin utbredelse og sitt habitat kommer den ofte i kontakt med mennesker, og bitt forekommer regelmessig. Når den biter for å forsvare seg, er det vanlig at den injiserer mindre gift enn om den biter et byttedyr. Vannmokasinslangen har sterkere gift enn kobberhodet. Bittet er svært smertefullt, og giften bryter ned vevet. Dødsfall forekommer, men sjelden. Bitt kan av og til resultere i betydelige arr og i spesielle situasjoner kan amputasjon bli nødvendig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg