utvidende tolkning

Artikkelstart

Som de andre lovtolkingsteknikkene – bokstavtolking, presiserende tolking, innskrenkende tolking, analogi og antitese - er utvidende tolking både en måte å resonnere på, det vil si en tankeprosess, og resultatet av tolkingen, tolkingsutfallet.

Tolkingsutfall

Utvidende tolking er å anvende en lovbestemmelse eller annen rettslig bestemmelse på et tilfelle som ligger utenfor lovteksten. Bestemmelsen gis med andre ord et videre virkeområde enn ordlyden tilsier.

Det er det samme som skjer når regler tolkes analogisk. Forskjellen på utvidende tolking og analogi er snarere en gradsforskjell enn en artsforskjell. Ligger tilfellet utenfor lovteksten tett opp til lovterksten, kalles tolkingsmetoden utvidende tolking, mens vi gjerne bruker betegnelsen analogi dersom tilfellet ligger lengre unna lovteksten, men ikke desto mindre bør løses på samme måten som den som er bestemt i lovteksten.

Tolkingsprosess

Utvidende tolkning brukes normalt fordi de bakenforliggende hensynene tilsier at tilfellet som ligger utenfor ordlyden, løses på samme vis som tilfeller som ligger innenfor ordlyden. Det er i hovedsak likhetsargumenter som begrunner tolkingsmetoden, akkurat som tilfellet er for analogi. like fullt bør løses på samme måte som det som er bestemt i lovteksten.

Enkelte ganger er det ikke alene likhetsargumenter som tilsier utvidende tolking. Den utvidete forståelsen kan for eksempel skyldes utviklingen i samfunnet. Et eksempel på det er bestemmelsen i Grunnlovens § 25. Før grunnlovsendringen i 2014 het det at Kongen har høyeste befaling over «rikets land- og sjømakt». Etter at Norge fikk et luftforsvar, ble bestemmelsen tolket utvidende, slik at Kongen er øverstbefalende også for luftforsvaret. I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 ble «land- og sjømakt» endret i nynorskversjonen til «forsvarsmakt», mens det av en eller annen grunn fortsatt står «rikets land- og sjømakt» i bokmålsversjonen (!). I så måte er det fortsatt nødvendig med utvidende tolkning for å unngå at grunnlovsbestemmelsen skal bli oppfattet for snevert.

(For ordens skyld: I Grunnloven § 25 første setning (eller i første punktum, som jurister gjerne sier) står det at «Kongen» har høyeste befaling over våpengrenene, men det er sikker rett at myndigheten ikke tilkommer Hans Majestet alene. Myndigheten ligger til Kongen i statsråd, til Regjeringen med stor R (som vi gjerne kaller dette beslutningsorganet på Slottet, Kongen i statsråd) for å skille det fra det politiske organet, regjeringen med liten r. Denne måten å tolke ordet «Kongen» på i Grunnloven § 25 er eksempel på presiserende tolking.)

Utvidende tolking anvendes av domstolene, av forvaltningsorganer og av alle andre som tolker språklig ufullkomne lover hvor lovteksten favner kortere enn meningsinnholdet var. Utvidende tolkning er ikke kurant i alle tilfeller eller overalt. På strafferettens område oppfattes Grunnlovens § 96 om at ingen kan (straffe)dømmes uten etter lov, som hinder for å presse ordlyden for langt ut over det språklig forståelige. Noen sier at utvidende tolking går, men ikke analogi. Andre sier at ordlyden i straffebestemmelser overhodet ikke kan strekkes, annet enn i spesielle tilfeller. Formuleringsforskjellen er betydningsløs, den er bare en talemåte. Det rettslig utslagsgivende er hvor langt unna naturlig ordlydsforsteåelse tilfellet befinner seg.

I sjeldne tilfeller har domstolene foretatt utvidende tolkning i straffesaker når tungtveiende hensyn har talt for det. For eksempel avsa Høyesterett i 1973 en dom der føreren av en passbåt ble dømt for å ha overtrådt en bestemmelse om at «fører av skip» ikke måtte beruse seg. I det siste er domstolene blitt stadig mer forsiktig med å tolke straffebestemmelser utvidende (eller analogisk). Ordlyden må jevnt over vise gjerningens straffbarhet. Det følger av lovprinsippet i strafferetten.

Hjemmelskravet er også blitt skjerpet i forvaltningsrett, for legalitetsprinsippet i forvaltningsretten setter skranker for muligheten til å tolke utvidende (eller analogisk) forvaltningsinngrep med tvilsom eller med svak lovhjemmel.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Boe, Erik M.: Innføring i juss, 3. utg., 2010
  • Boe, Erik M.: Grunnleggende juridisk metode, 4. utg., 2020
  • Mæhle, Synne Sæther og Ragna Aarli: Fra lov til rett, 2017

Kommentarer (3)

skrev Jan Erik Dahlhaug

Fremmede magter. Grl § 25 fastlegger i 3. setning at HM Kongen ikke kan overlate magt til fremmede magter. I et demokrati er et av prinsippene at de forskjellige makter ikke skal blandes, men opptre som gjensidig kontrollerendeJeg oppfatter kravet i Grl § 25, 3. setning som at HM Kongen i sin ratifisering av lov ikke kan gjøre dette om det fører til overføring av en makt til en annen makt i riket. Det vil bety at å overføre makt til utøvende makt som tilhører dømmende makt er i strid med bestemmelsen Grunnloven vil på punktet derfor framstå som borgernes rettsikkerhet for at landet ikke opptrer som (flertalls) diktatur. Om flere makter samles under en vil denne bestemmelsen i Grl § 25 klart forhindre at ingen makt opptrer både som "dommer og bøddel" Spørsmålet vil bli om utøvende makt kan opptre søm dømmende. Om de med avgjørende makt kan opptre med utøvende makt. Om utøvende makt kan opptre som med påtale makt Og aller viktigst, kan lovgivende makt opptre med avgjørende utøvende påtale dømmende eller ordens makt? Etter min oppfatning av Grl § 25, 3 .setning kan ikke HM Kongen godkjenne lover og ordninger som overfører makt til andre enn de makter de tilhører Dette vil blant annet føre til at påtale makt ikke kan utøves av en i ordens makt som er utøvende men skal utøves av en som er tilført avgjørende makt av lovgivende makt Jamfør kommuneloven § 10 og de faste utvalg som tilføres avgjørende makt i alle saker. Også saker om påtale. Det er tilført betydelig makt til en av statsmaktene de siste ti års perioder. Er det i strid med § 25 i Grl?

skrev Jan Erik Dahlhaug

Fremmede magter. Grl § 25 fastlegger i 3. setning at HM Kongen ikke kan overlate magt til fremmede magter. I et demokrati er et av prinsippene at de forskjellige makter ikke skal blandes, men opptre som gjensidig kontrollerendeJeg oppfatter kravet i Grl § 25, 3. setning som at HM Kongen i sin ratifisering av lov ikke kan gjøre dette om det fører til overføring av en makt til en annen makt i riket. Det vil bety at å overføre makt til utøvende makt som tilhører dømmende makt er i strid med bestemmelsen Grunnloven vil på punktet derfor framstå som borgernes rettsikkerhet for at landet ikke opptrer som (flertalls) diktatur. Om flere makter samles under en vil denne bestemmelsen i Grl § 25 klart forhindre at ingen makt opptrer både som "dommer og bøddel" Spørsmålet vil bli om utøvende makt kan opptre søm dømmende. Om de med avgjørende makt kan opptre med utøvende makt. Om utøvende makt kan opptre som med påtale makt Og aller viktigst, kan lovgivende makt opptre med avgjørende utøvende påtale dømmende eller ordens makt? Etter min oppfatning av Grl § 25, 3 .setning kan ikke HM Kongen godkjenne lover og ordninger som overfører makt til andre enn de makter de tilhører Dette vil blant annet føre til at påtale makt ikke kan utøves av en i ordens makt som er utøvende men skal utøves av en som er tilført avgjørende makt av lovgivende makt Jamfør kommuneloven § 10 og de faste utvalg som tilføres avgjørende makt i alle saker. Også saker om påtale. Det er tilført betydelig makt til en av statsmaktene de siste ti års perioder. Er det i strid med § 25 i Grl?

skrev Jon Gisle

Er du sikker på at det er Grl. § 25 du sikter til? Den lyder slik: "Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke."

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg