stor elvebreddedderkopp

Hannen har en kroppslengde på 9–14 millimeter, mens hunnen kan bli hele 17 millimeter lang. Kroppen og beina er forholdsvis lyse, enten grålige eller brunlige med noen mørkere tegninger. Beina er utstyrt med mørke ringer. Kjevene har en mørkere gråbrun farge enn resten av kroppen.

Arten er knyttet til åpne sand- og grusavleiringer ved bredden av større elver og innsjøer, et habitat som regelmessig oversvømmes, slik at planter ikke får anledning til å etablere seg og bidra til at habitatet gror igjen.

I Norge er den store elvebreddedderkoppen er bare kjent fra Trøndelag. Det foreligger imidlertid eldre funn fra Møre og Romsdal. I Trøndelag er det gjort mange funn langs Gaula samt i nedre deler og nær utløpet av Stjørdalselva og Verdalselva. De nordligste funn er gjort ved Snåsavatnet.

Den tilbringer det meste av tiden med beina stikkende ut fra et silkeforet rør som den graver i løs sand. Disse hullene kan være lettere å oppdage enn den godt kamuflerte edderkoppen. Man kan også finne den under steiner. Føden består av insekter og marker. Arten har en toårig livssyklus, noe som innebærer at det til enhver tid forekommer voksne i bestanden.

På den norske rødlista er den store elvebreddedderkoppen klassifisert som sterkt truet. Dette skyldes artens begrensede utbredelsesareal, dens fragmenterte utbredelse samt at dens leveområder er i tilbakegang og under sterkt press fra blant annet industri-, utbyggings- og rekreasjonsformål. Vassdragsreguleringer og andre forhold som endrer leveområdenes naturlige flomdynamikk er dessuten skadelig for arten. Langs Gaula og Stjørdalselva er spredning av de fremmede plantene lupin og rynkerose en stor trussel, fordi de bidrar til en rask gjengroing av dens leveområder.

• edderkopper
• ulveedderkopper