statsstøtte

Statsstøttereglene har som hovedformål å sikre like konkurransevilkår mellom foretak i EØS-området og å verne medlemsstatene mot at samhandelen forstyrres av subsidier. Reglene har vært en del av EØS-samarbeidet fra starten i 1994, og forut for dette også en del av EU-samarbeidet fra oppstarten. Statsstøttereglene er blant de sentrale reglene for å lage et felles indre marked. Det ville være vanskelig å få et slikt felles indre marked til å fungere dersom hver enkelt medlemsstat fritt kunne subsidiere eget næringsliv. Dette ville i så fall kunne ført til skadelige subsidiekappløp, og svekket den samlede produktiviteten.

For at et tiltak skal anses for å være statsstøtte, følger det av EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 at seks vilkår må være oppfylt:

1. Støtten må være gitt av staten eller av statsmidler
2. Mottakeren må være et eller flere foretak som utøver en økonomisk aktivitet
3. Tiltaket må begunstige enkelte foretak (være selektivt)
4. Tiltaket må innebære en økonomisk fordel for mottakeren
5. Tiltaket må forstyrre eller true med å forstyrre konkurransen
6. Tiltaket må være egnet til å påvirke samhandelen

Hvis ett eller flere av vilkårene ikke er oppfylt, anses ikke tiltaket som statsstøtte.

Den mest vanlige formen for statsstøttetiltak er økonomiske overføringer til ett eller noen få utvalgte foretak. Formen på tiltaket er imidlertid ikke avgjørende. Alle tiltak som er av lignende art og har samme virkning som en subsidie, omfattes av statsstøttebegrepet. Derfor kan også eksempelvis tiltak som skattefritak rettet mot utvalgte foretak, eller det offentliges kjøp av varer eller tjenester til klar overpris, anses som statsstøtte.

EØS-avtalen stiller krav til det offentliges fremgangsmåte ved gjennomføring av mulige lovlige statsstøttetiltak. Disse gjelder i norsk rett gjennom støtteprosessloven. Hovedtrekkene i regelverket er et generelt forbud mot å sette i verk nye støttetiltak før dette er meldt inn (notifisert) til og godkjent av EØS-tilsynet ESA. Statsstøtte iverksatt i strid med dette må i så godt som alle tilfeller kreves tilbakebetalt. I forskrift til støtteprosessloven er det samtidig fastsatt en rekke unntak fra notifikasjonsplikten, som tilsvarer unntak som følger av EØS-avtalen.

Statsstøtte er i mange sammenhenger et nødvendig verktøy for den enkelte stat. EØS-avtalen inneholder derfor mange unntak fra det generelle forbudet mot å gi statsstøtte. Unntakene skal sørge for at man tillater statsstøtte som samlet sett har større positive virkninger enn negative, eller som anses som særlig viktig for medlemsstatene. Det er fastsatt nærmere vilkår for de ulike unntakene i ulike regelverk. Vanlige former for lovlig statsstøtte er blant annet regionalt rettet statsstøtte, statsstøtte for klima- og miljøformål, og statsstøtte til forskning og utvikling.

Når det gjelder fremgangsmåten for å gi lovlig statsstøtte, kan unntakene deles i to kategorier. Den ene er unntak fra statsstøtteforbudet for klart definerte støttetiltak som medlemsstatene kan iverksette uten forhåndsgodkjenning fra ESA. Det andre er unntak fra statsstøtteforbudet som må søkes og godkjennes av ESA før det kan iverksettes.

Statsstøttereglene i Norge håndheves i første rekke av norske offentlige myndigheter. ESA kontrollerer etterlevelsen av reglene i alle EFTA-/EØS-statene. Kommisjonen har tilsvarende rolle overfor EU-statene. ESA kan som overnasjonalt tilsynsorgan pålegge norske myndigheter å kreve tilbakeført ulovlig iverksatt statsstøtte. Berørte foretak kan også gå til søksmål mot nasjonale myndigheter, og få dom på tilbakeføring og eventuell erstatning ved tilfeller av ulovlig iverksatt statsstøtte. Dette omtales som privat håndheving av statsstøttereglene.

Statsstøttedefinisjonen i EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 er den samme som i EU-retten etter Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 107 nr. 1. Forskjellen mellom EU- og EØS-retten ligger i at statsstøtteforbudet i EØS-retten gjelder innenfor et noe snevrere virkeområde. Dette fordi statsstøtte til fiskerisektoren og til de fleste landbruksprodukter i hovedsak faller utenfor EØS-avtalens statsstøttekontroll.

• EØS-avtalen
• EØS-rett