Man kan ikke beholde det tidligere statsborgerskapet sitt hvis man ønsker å bli norsk. Som hovedregel må man derfor løse seg fra (gi fra seg) det tidligere statsborgerskapet sitt før man kan få det norske. Statsborgerloven § 10 har regler om dette.

Når det søkes om norsk statsborgerskap og vilkårene for dette er innvilget, så vil norske utlendingsmyndigheter som hovedregel innvilge søknaden med betingelse av at man løser seg fra det opprinnelige statsborgerskapet. Det fastsettes gjerne en frist for dette. Dersom man ikke har løst seg fra det opprinnelige statsborgerskapet, så vil tilsagnet om norsk statsborgerskap bortfalle.

I noen land er loven slik at man automatisk mister det tidligere statsborgerskapet sitt når man får innvilget norsk statsborgerskap. Hvis man er statsborger i et slikt land, trenger man ikke gjøre noe.

Hvis man er statsborger i et land der man ikke automatisk mister statsborgerskapet sitt, må man løse seg fra det. Det er lovgivningen i landet der man har det tidligere statsborgerskapet sitt som avgjør om man mister eller kan løse seg fra statsborgerskapet hvis man blir norsk statsborger.

Hvis lovgivningen i landet der man har det tidligere statsborgerskapet sitt, ikke tillater at man løser seg før søknaden om norsk statsborgerskap har blitt innvilget, får man en frist på ett år til å legge frem dokumentasjon fra myndighetene i dette landet som viser at man er løst fra dette statsborgerskapet. 

Hvis man ikke kan bli løst fra det tidligere statsborgerskapet sitt før man har nådd en viss alder, begynner ettårsfristen å løpe den datoen man når denne aldersgrensen.

Hvis lovgivningen i landet der man har det tidligere statsborgerskapet sitt, tillater at man løser seg før søknaden om norsk statsborgerskap blir innvilget, vil man få et tilsagn om norsk statsborgerskap.  Tilsagnet er bare gyldig for ett år. Hvis man ikke løser seg innen fristen, vil norske utlendingsmyndigheter som hovedregel avslå søknaden.

I enkelte tilfeller kan det gjøres unntak fra kravet om at man må løse seg fra det tidligere statsborgerskapet. Det gjelder blant annet hvis lovgivningen i landet man tidligere har hatt statsborgerskap i, ikke tillater at man blir løst fra dette, eller dersom det er praktisk umulig å løse seg.

Et eksempel på en situasjon der det er praktisk umulig, er hvis man må reise til landet for å løse deg, men borgerkrig eller lignende forhold gjør dette farlig eller umulig. Et annet eksempel er hvis landet mangler en fungerende sentraladministrasjon, slik at det er umulig å få en gyldig løsningserklæring.

Hvis myndighetene i hjemlandet avslår søknaden om løsning, så må man dokumentere at man har fått avslag får å få innvilget det norske. Personer som har fått asyl (beskyttelse) i Norge kan også søke statsborgerskap i Norge uten å måtte søke løsning i hjemlandet sitt av hensyn til sin egen sikkerhet.

Hvis myndighetene i hjemlandet setter urimelig tyngende vilkår for å løse utledningen fra sitt opprinnelige statsborgerskap, så kan man også få norsk statsborgerskap uten å måtte søke om å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap først. Hovedregelen for hva som regnes som «urimelig tyngende vilkår» er at løsningsgebyret ikke skal utgjøre mer enn 4 prosent av den alminnelige inntekten. Man kan også få fritak dersom det å løse seg fra statsborgerskapet fører til at man taper eiendom, arv eller rettigheter (som for eksempel retten til pensjon) i dette landet. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.