Det var flere unntak fra kravet om løsning, og man antok at rundt halvparten av dem som fikk norsk statsborgerskap beholdt sitt opprinnelige. Man kunne blant annet få unntak hvis lovgivningen i landet man tidligere hadde hatt statsborgerskap i, ikke tillate at man ble løst fra dette, eller dersom det var praktisk umulig å løse seg.
Et eksempel på en situasjon der det er praktisk umulig er hvis man må reise til landet for å løse seg, men borgerkrig eller lignende forhold gjør dette farlig eller umulig. Et annet eksempel er hvis landet mangler en fungerende sentraladministrasjon, slik at det er umulig å få en gyldig løsningserklæring.
Hvis myndighetene i hjemlandet avslo søknaden om løsning, måtte man dokumentere at man hadde fått avslag for å få innvilget norsk statsborgerskap. Personer som hadde fått asyl (beskyttelse) i Norge kunne også søke statsborgerskap i Norge uten å måtte søke løsning i hjemlandet sitt av hensyn til sin egen sikkerhet.
Hvis myndighetene i hjemlandet satte urimelig tyngende vilkår for å løse utledningen fra sitt opprinnelige statsborgerskap, kunne man også få norsk statsborgerskap uten å måtte søke om å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap først. Hovedregelen for hva som ble regnet som «urimelig tyngende vilkår» var at løsningsgebyret ikke skulle utgjøre mer enn 4 prosent av den alminnelige inntekten. Man kunne også få fritak dersom det å løse seg fra statsborgerskapet førte til at man tapte eiendom, arv eller rettigheter (som for eksempel retten til pensjon) i dette landet.
Hovedtyngden av søkere som fikk beholde sitt tidligere statsborgerskap var fra Irak, Afghanistan, Somalia, Eritrea, Iran, Thailand og Russland.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.