Radiolinjers karakteristiske egenskaper kommer tydeligst frem ved SHF-radiolinjer. Plassen i frekvensspekteret må utnyttes godt. For at radiolinjer skal kunne overføre store mengder informasjon, for eksempel 2700 telefonsamtaler samtidig, kreves mer og mer avanserte modulasjonsmetoder hvor hvert symbol overfører flere bit.
Med lyskasterlignende antenner kan strålingen konsentreres i en skarp stråle i den ønskede retning. En mikrobølgesender med en sendereffekt på én watt gir samme signalstyrke ved mottakerstasjonen som for en sender på hundre kilowatt som sendte effekten i alle retninger For mottakeren er det denne effektive sendeeffekten som betyr noe (EIRP = Effective Isotropic Radiated Power), og den er gitt av produktet av sendeeffekt og antennevinning.
I vanlige radiolinjesystemer må det være fri sikt mellom stasjonene i kjeden. Avstanden mellom stasjonene er derfor bestemt av jordkrumningen og terrengforholdene. I flatt terreng må man plassere antennen i tårn eller mast. Avstanden kan variere fra noen kilometer til noe over 100 kilometer.
Det har vist seg at når det utsendte signalet er tilstrekkelig kraftig, vil man langt bak horisonten kunne motta et svakt, men brukbart signal, forutsatt at mottakerantennen og senterantennen er rettet mot et felles volum i atmosfæren. Dette skyldes spredt refleksjon av radiobølgene på grunn av inhomogeniteter i troposfæren. Forholdet utnyttes for en spesiell type radiolinjer (troposcatterlink), hvor avstanden mellom stasjonene kan være opptil 400–500 kilometer. NATO bygde i 1950-årene en troposcatterlink som gikk fra Nord-Norge til Tyrkia.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.