radiolinje

De radiofrekvensområder som brukes for radiolinje, er i hovedsak høyere enn 1000 MHz for å kunne bruke direktive antenner med rimelige dimensjoner, men ved de laveste frekvensene er det lite båndbredde tilgjengelig. Det øvre frekvensområdet begrenses av signalsvekking på grunn av atmosfæriske forhold, og svekkingen øker med frekvensen (se radiobølger). Det bygges i dag systemer for frekvenser opp til 40 GHz. Tilgjengelig båndbredde, og dermed overføringskapasitet, øker med frekvensen, men hopplengdene må reduseres.

Radiolinjers karakteristiske egenskaper kommer tydeligst frem ved SHF-radiolinjer. Plassen i frekvensspekteret må utnyttes godt. For at radiolinjer skal kunne overføre store mengder informasjon, f.eks. 2700 telefonsamtaler samtidig, kreves mer og mer avanserte modulasjonsmetoder hvor hvert symbol overfører flere bit.

Med lyskasterlignende antenner kan strålingen konsentreres i en skarp stråle i den ønskede retning. En mikrobølgesender med en sendereffekt på 1 watt gir samme signalstyrke ved mottakerstasjonen som for en sender på hundre kilowatt som sendte effekten i alle retninger For mottakeren er det denne effektive sendeeffekten som betyr noe (EIRP = Effective Isotropic Radiated Power), og den er gitt av produktet av sendeeffekt og antennevinning.

I vanlige radiolinjesystemer må det være fri sikt mellom stasjonene i kjeden. Avstanden mellom stasjonene er derfor bestemt av jordkrumningen og terrengforholdene. I flatt terreng må man plassere antennen i tårn eller mast. Avstanden kan variere fra noen km til noe over 100 km.

Det har vist seg at når det utsendte signalet er tilstrekkelig kraftig, vil man langt bak horisonten kunne motta et svakt, men brukbart signal, forutsatt at mottakerantennen og senterantennen er rettet mot et felles volum i atmosfæren. Dette skyldes spredt refleksjon av radiobølgene pga. inhomogeniteter i troposfæren. Forholdet utnyttes for en spesiell type radiolinjer (troposcatterlink), hvor avstanden mellom stasjonene kan være opptil 400–500 km. NATO bygde i 1950-årene en troposcatterlink som gikk fra Nord-Norge til Tyrkia.

Radiolinjer brukes for overføring av telefonsamtaler og andre teletjenester. Videre bringes fjernsynsprogrammer fra studio og ut til fjernsynskringkasterne og til distribusjon mellom studioene over radiolinje. Også for overføring av lydprogrammer (kringkastingskanaler) blir det brukt radiolinje.

I Norge har Televerket/Telenor bygd et radiolinjenett som er et av de største sammenhengende nett i Europa. Antall stasjoner er nær 2000. I tillegg til det opprinnelige analoge nettet med kapasitet 2700 telefonsamtaler per radiolinje, er det bygd opp et digitalt nett hvor hver radiolinje kan overføre 1920 kanaler à 64 kbit/s. Det digitale nettet gjør det mulig å overføre digitale tjenester (se ISDN). Forsvarets forskningsinstitutt bygde og anla de første SHF-radiolinjer i Norge. Forsvarets Data- og Teletjeneste har eget radiolinjenett uavhengig av Telenor.

For overføring av radarbilder brukes spesielle radiolinjer, radarlink.