Multipleksing, samlebetegnelse for forskjellige metoder som gjør det mulig å sende mange ulike signaler i parallell over et felles overføringssystem, f.eks. over en kabel eller en radiokanal. Multipleksing baseres på to forskjellige prinsipper, frekvensdelt multipleksing, FDM, eller tidsdelt multipleksing, TDM.

Ved FDM foretas modulasjon av de forskjellige basissignalene med hver sin bærebølge slik at de flyttes til hvert sitt nye frekvensbånd. Det totale signalet som inneholder alle frekvensbåndene kan så overføres, for eksempel over et felles trådpar i kabel, uten at de enkelte basissignalene forstyrrer hverandre. På mottagersiden demoduleres det mottatte signalene igjen slik at basissugnalene kommer tilbake til sisine opprinnelige frekvensbånd. De forskjellige kanalene på radio og for gammelt analogt fjernsyn er eksempler på FDM-signaler, likeså telefonkanaler i bærefrekvenssystemer.

TDM er en teknikk som først og fremst benyttes ved overføring av digitale signaler, som for data eller digitalisert tale, slik som i moderne telenett. Denne teknikken går i prinsippet ut på at hvert digitalt basissignal stykkes opp i sekvenser av korte tidsrom. Når basissignalet fra et tidsrom sendes, benyttes hele overføringskapasiteten i et kort øyeblikk (forhøyet bitrate for basissignalet), deretter overføres neste basissignal fra det samme tidsrommet og så videre. Når alle basissignalene  er avsendt, sendes etter tur signalene i fra neste tidsrom og så videre. Et slokt tidsrom kalles en "tidsramme" (engelsk:  "frame").

I mottageren må det opprettes en tidsynkronisert referanse, slik at  de øyeblikkelige overføringene for de forskjellige basissignalene kan sorteres fra hverandre og settes sammen til hver sine parallelle sekvenser, som de var før oppdelingene på sendersiden. Visse faste kontrollsekvenser overføres sammen med basissignalene, gjenkjennes av mottaker og markerer begynnelsen for en tidsramme.

Et særegent eksempel på TDM av analoge signaler fantes i 1950-årene i den første, kostbare telefonkabelen tvers over Atlanterhavet.  I systemet er det på grunn av forsterkere to separate overføringskanaler for hver samtale, en for hver av de to retningene for talelyden. Her utnyttet man det forhold at bare en av samtalepartene vanligvis snakker ad gangen. Når en taler tidde og lyttet til  motparten ble lyden fra en annen samtale sluppet inn. Ved slik tidsdelt automatisk innveksling av samtaler i   kanalene oppnådde man at nær 50 % flere samtaler kunne avvikles samtidig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.