rett til helsehjelp

En bruker eller pasient kan ha rett til nødvendig helsehjelp fra kommunenes helse- og omsorgstjenester, fra spesialisthelsetjenesten eller begge deler. Om pasienten skal tildeles rettigheten vurderes på grunnlag av:

• om brukeren eller pasienten har nytte av helsehjelpen
• alvorligheten i pasientens tilstand og
• om den forventede ressursbruken står i rimelig forhold til nytten av hjelpen.

I kommunene vektlegges i tillegg om brukeren har muligheter for å mestre hverdagen sin – noe som nå er definert som en del av nyttekriteriet. Retten til nødvendig helsehjelp er definert gjennom pasient- og brukerrettighetsloven og den tilhørende prioriteringsforskriften.

Retten til nødvendig helsehjelp gjelder både for kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, men fikk først effekter for beslutningsprosessene i spesialisthelsetjenestene. Da pasient- og brukerettighetsloven trådte i kraft fra 2001 fikk pasienter som var henvist til offentlige sykehus eller spesialistpoliklinikk, rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen var mottatt. Private sykehus kunne den gangen ikke foreta vurderingen. Dette ble endret fra 2004 da private sykehus og klinikker som hadde avtale med det regionale helseforetaket, fikk mulighet for å tildele rett til nødvendig helsehjelp.

Om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller ikke, baseres på en medisinskfaglig vurdering og med utgangspunkt i prioriteringskriteriene nevnt over. Det er det behandlingsstedet som mottar henvisningen, som gjør vurderingen. Den konkrete avgjørelsen tas av helsepersonell, vanligvis en legespesialist. Avgjørelsen blir tatt på grunnlag av en individuell vurdering av pasientens helsetilstand slik den beskrives i henvisningen. Vurderingen skal skje innen ti arbeidsdager etter at henvisningen er mottatt og er basert på nasjonale veiledere og anbefalinger utarbeidet av Helsedirektoratet. Avgjørelsen har to mulige utfall:

• Pasienten får tildelt rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. I så fall får pasienten tilbud om utredning og/eller behandling på sykehus eller hos spesialist. Pasienten får samtidig en bindende frist for når helsehjelpen senest skal starte.
• Pasienten får ikke tildelt rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Da blir pasienten sendt tilbake til kommunehelsetjenesten for videre vurdering og eventuelt behandling.

Ved tildelt rett til nødvendig behandling kan pasienten velge behandlingssted.

Dersom spesialisthelsetjenesten ikke klarer å tilby behandling innen den vedtatte fristen, oppstår et såkalt ‘fristbrudd’. I slike tilfeller skal sykehuset gi beskjed til Helfo, som tildeler pasienten mulighet for behandling ved et alternativt sykehus. Pasienten har også muligheter for å dra til utlandet for å motta behandling.

Det har vært store ulikheter i tildelingskriteriene for helsehjelp, særlig innen psykisk helsevern. Fra 2022 har derfor flere helseforetak opprettet felles henvisningsmottak for flere institusjoner.

I kommunehelsetjenestene benyttes de samme kriteriene - nytte, alvorlighet og ressursbruk - for prioritering og tildeling av rett til nødvendig helsehjelp som i spesialisthelsetjenesten. Med utgangspunkt i Blankholm-utvalgets innstilling (NOU 2018: 16) ble imidlertid nyttebegrepet utvidet. Den forventede nytten av et tiltak vurderes nå ut fra om tiltaket kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for overlevelse, forbedring eller redusert tap av mestring og/eller fysisk eller psykisk funksjon og reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag. Denne utvidelsen har særlig styrket rettighetene til yngre brukere med funksjonsnedsettelse. I den sammenheng er det også etablert en egen paragraf i pasient- og brukerrettighetsloven som lovfester retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Den konkrete tildelingen av pleie- og omsorgstjenester skjer ofte basert på funksjonsmålinger der en kartlegger bistandsbehov hos alle som søker om eller mottar pleie- og omsorgstjenester.