Restaurering. Nidarosdomen slik den så ut før den omfattende restaureringen, uten langskip og spir, og med en barokk løkkuppel over oktogonen. Tegning av Johannes Flintoe fra 1820-årene.

Anon. Begrenset gjenbruk

Kirken fotografert omkring 1960, før vesttårnene var ferdige.

Anon. Begrenset gjenbruk

Restaurering, hel eller delvis tilbakeføring av et monument eller kunstverk til en tidligere tilstand.

Restaureringsvirksomhet har vært drevet i arkitektur og billedkunst siden antikken, men en bevisst restaurering tok først form med romantikkens middelalderbegeistring. Den franske arkitekten Eugène-Emanuel Viollet-le-Duc gav begrepet en teoretisk underbygning, og foretok i praksis en rekke vidtgående restaureringer, for eksempel for katedralen Notre-Dame i Paris og slottet Pierrefond. Hans mål var å tilbakeføre en bygning til den stil den var tenkt utført i. Mot dette romantiske restaureringssynet stod de britiske kunstfilosofene John Ruskin og William Morris, som hevdet at man overhodet ikke skulle restaurere i Viollet-le-Ducs betydning, bare konservere. Disse syn stod skarpt mot hverandre fra ca. 1850–60; mot slutten av 1800-tallet slo det britiske syn igjennom, samtidig som man gav de forskjellige historiske epoker likestilling i forhold til middelalderen. I Sverige kjempet Verner von Heidenstam mot de vidtgående, «stilriktige» restaureringer i 1890-årene; i Norge, hvor restaureringen av Nidarosdomen hadde dominert restaureringsarbeidet i de siste tiår av 1800-tallet, endret synet seg med Harry Fetts antikvariske linje. Han kjempet mot den tidligere oppfatningen, som bl.a. innebar at alt på Akershus Slott som var yngre enn middelalderen, skulle fjernes. Da Fett ble riksantikvar i 1913, ble hans prinsipp bestemmende for norsk bygningsrestaurering. Tiden etter den annen verdenskrig var preget av en forsiktig, vitenskapelig restaurering på den ene side, og en mer radikal restaurering på den annen, hvor man utilslørt tilføyde nye deler fra samtiden.

Siden 1970-årene har en tilbakeholden linje med bare konservering også stadig gjort seg mer gjeldende innen pleie av antikvarisk verdifull bebyggelse og andre faste kulturminner i Norge. Et eksempel er vernebygget for den middelalderske domkirke-ruinen på Hamar. Tilsvarende har det innen restaurering av bildende kunst i tiden etter den annen verdenskrig foregått en rivende utvikling hvor yrket er blitt hevet til et høyt spesialisert og vitenskapelig preget fagområde. Se også malerikonservering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.