notetrykk

Notetrykk ble oppfunnet noen tiår etter de første boktrykk midt på 1400-tallet. Allerede fra de tidligste år opererte man med to metoder: typetrykk og blokktrykk. Til typetrykk anvendtes løse typer som ble plassert på ferdigtrykte notelinjer. Denne dobbelttrykkmetoden medførte fine resultater og ble brukt for liturgiske bøker av Ulrich Hahn i Roma alt 1476. Flere forsøk ble gjort for å forbedre typetrykket, men det var først omkring 1750 med J. G. I. Breitkopf i Leipzig at utformingen ble akseptabel for reprodusering av partitursider. Her lyktes det også å kombinere notetrykk med underliggende tekst. Fremgangsmåten var imidlertid besværlig og tidkrevende og egnet seg helst for illustrasjoner til boktrykk.

De første blokktrykk ble formet på treplater, men etter hvert gikk man over til kobberplater, og fra ca. 1725 til plater av en mykere metallegering av tinn og bly. Omkring 1800 innførte A. Senefelder det litografiske notetrykk, der en bløt steinflate ble påført skrift med et fettholdig blekk. Metoden ble senere forbedret ved at man i stedet for stein benyttet en kobberplate belagt med bivoks, der notetegnene ble inngravert i vokset og etset inn i kobberplaten ved etterbehandling med syrer. I moderne notetrykk brukes offsetmetoden. Med utvikling av datateknikk og private datamaskiner er bruk av EDB-baserte noteskriftprogrammer blitt mer og mer vanlig.

I Norgevar det først på 1800-tallet man begynte å trykke noter. I et par eldre lærebøker, J. D. Berlins Musicaliske Elementer (1744) og L. N. Bergs Den første Prøve for Begyndere udi Instrumentalkunsten (1782), ble notene skrevet med blekk. L. Roverud var den første som stakk sine noter selv (1819). I 1830–1840-årene ble notetrykk i ganske stor utstrekning praktisert i Norge.