av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

miasme

Miasme er et gammelt medisinsk begrep knyttet til forestillinger om sykdomssmitte. Ordet betegnet et stoff man tenkte seg fantes i luften bestemte steder. Dette stoffet tenkte man produserte sykelighet, men uten å være knyttet til en bestemt sykdom. Betegnelsen har sin opprinnelse i antikkens greske medisin, særlig Hippokrates, og var knyttet til den såkalte humoralpatologien. Ulike varianter av miasmeteori sto sentralt i medisinen helt fram til bakteriologien ble den dominerende forståelsesmåten for smitte på slutten av 1800-tallet.

Faktaboks

uttale:
miˈasme
etymologi:

av gresk miasma, ‘forurensning’

Miasmene ble antatt å ha en lukt, men de kunne ikke sees direkte. Man tenkte seg at de ble produsert i naturen på spesielt usunne steder, det vil si steder som var fuktige og der lufta var stillestående. Motsatt ble steder med god utluftning, som kysten eller fjellene, ansett som sunne. Et viktig virkemiddel for sykdomsforebygging var etter denne tenkningen å sørge for at boliger ble reist på sunne steder.

På 1600-tallet brukte en del leger som deltok i kampen mot pest et spesiallaget antrekk som besto av en fotsid kappe, en hette og en maske med en nebblignende konstruksjon over nesen. Dette «nebbet» var fylt med ulike urter og lignende, som skulle motvirke miasmenes bedervelige lukt.

På 1800-tallet fikk miasmetenkningen stor innflytelse på designet av sykehus. Blant andre Florence Nightingale var en sterk talsperson for å anlegge sykehus på en måte som sikret at de ikke ble arnesteder for miasmatisk smitte. Man søkte å få til dette ved å unngå for store bygg, men i stedet bygge sykehusanlegg som besto av flere mindre bygg med rikelig grøntområder rundt. Ullevål sykehus (opprinnelig anlagt 1887) er et eksempel på et sykehus som ble bygget ut fra denne tenkningen.

På 1800-tallet sto miasmetenkningen etter hvert i kontrast til kontagionismen. Kontagionistene forklarte smitte som direkte overføring av et sykdomsbestemt smittestoff fra en person til en annen, mens miasmatikerne altså mente at miasmene var ikke-spesifikke og at de oppstod i naturen. Noen oppfattet dette som konkurrerende, ikke forenbare, teorier, andre mente at man kunne skille mellom miasmatiske og kontagiøse sykdommer. Denne diskusjonen stod særlig sterkt rundt de mange koleraepidemiene på 1800-tallet, og hadde konsekvenser for hvilke sykdomsforebyggende tiltak som framstod som rasjonelle. Fra et kontagionistisk synspunkt framstod karantene som et rasjonelt virkemiddel, fordi man la til grunn at mennesker var smittebærere. Fra et miasmatisk synspunkt var det ikke rasjonelt å hindre menneskers bevegelse, fordi smittestoffet uansett var stedbundet.

Den nye bakterielæren som ble formulert gjennom laboratorieforsøk fra 1860-tallet, blant annet av Louis Pasteur og Robert Koch, forandret hvordan man innenfor medisinen tenkte seg sykdomssmitte, og miasmetekningen forsvant helt fra medisinen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg