Mistenkt, den som er anmeldt eller med en viss grad av sannsynlighet kan antas være den som har begått en forbrytelse som er gjenstand for etterforskning.

Den som er mistenkt i en straffesak er i straffeprosessloven og påtaleinstruksen gitt enkelte rettigheter, blant annet rett til å la seg bistå av forsvarer og som utgangspunkt rett til å få se dokumentene i saken, dog uten at det er angitt nærmere når en person har en slik status. 

Den som er siktet, vil alltid måtte ansees som mistenkt.

Er det usikkert om det er begått en straffbar handling, men klart hvem som i tilfelle er gjerningsmannen (såkalt «ensidig mistanke»), vil vedkommende måtte ansees som mistenkt når etterforskning igangsettes.

Ved såkalt «dobbeltsidig mistanke», hvor enten person A eller person B har begått noe straffbart, vil begge i praksis bli ansett som mistenkt dersom politiet foretar nærmere undersøkelser i saken.

Dersom det er usikkert om det er begått en straffbar handling eller hvem som i tilfelle er den skyldige (såkalt «ubestemt mistanke»), vil det bero på en konkret vurdering om vedkommendes stilling er slik at han er spesielt utpekt, for eksempel på grunnlag av anmeldelse eller andre opplysninger i saken. 

Det er ikke nok at det er en mulighet for å rette mistanke mot vedkommende. Avgjørende vil være om etterforskningen kan sies å være rettet mot vedkommende.

I forbindelse med avhør må politiet gjøre det klart hvilken status vedkommende har (mistenkt, siktet eller vitne), ettersom det gjelder ulike regler for avhøret avhengig av vedkommendes status.

Den som er mistenkt har i utgangspunktet en forklaringsplikt som vitne så lenge vedkommende ikke regnes som siktet. Vedkommende plikter derimot ikke å forklare seg om forhold som kan påføre straffeansvar eller tap av borgerlig aktelse. I Norge har imidlertid ingen forklaringsplikt for politiet, og man kan forlange seg avhørt ved rettslig avhør. Dersom påtalemyndigheten begjærer rettslig avhør av en mistenkt person vil vedkommende automatisk få status som siktet, og ikke lenger ha forklaringsplikt overhodet, jfr. straffeprosesslovens § 90. I praksis vil derfor en mistenkt person aldri ha forklaringsplikt dersom vedkommende ikke ønsker dette.

Skillet mellom mistenkt og siktet er upraktisk, og det er tvilsomt hvor langt det står seg opp mot de rettigheter som følger det som på engelsk kalles en «charged person» etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I forslaget til ny straffeprosesslov i NOU 2016:24 er skillet foreslått opphevet, slik at de rettigheter som tilkommer en siktet person også fullt ut skal gjelde for en mistenkt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. juni 2011 skrev Bjørn Grytøyr

Erik Keiserud synes å hevde at det eksisterer ulike opplegg for avhør avhengi av den status vedkommende har. Det ville vært svært nyttig å få en beskrivelse av disse ulike reglene.

Min oppfattelse er sterkt knyttet til Grunnlovens §96, Straffelovens §§ 115 og 118 samt Politilovens § 6 og påtaleinstruksen datert 1968 kapittel II. Her synes det ikke å åpne for forskjellsbehandling utifra status? Kan det samtidig oppklares hvilken forskjell som kan beskrive ett avhør i forhold til et forhør?

mvh

Bjørn Grytøyr

15. juni 2011 svarte Bjørn Grytøyr

Jeg ser klart den hovedforskjell at en mistenkt kan avgi sin forklaring uten hensyn til sannhetsbetraktning, mens et vitne er bundet av å fortelle sannheten (Vitneansvaret), men jeg oppfatter det slik at det er ulike konsept for gjennomføring av et avhør avhengi av status som

mistenkt, siktet, fornærmet, vitne med videre.......

Imøteser en oppklaring.

mvh

Bjørn Grytøyr

7. juli 2012 skrev John Christian Elden

jeg tror innspillene er ivaretatt i den oppdaterte teksten over

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.