militær og forsvar i Det gamle Egypt

Den relativt isolerte beliggenheten til Det gamle Egypt ga landet en viss trygghet mot utenlandske inntrengere. Den egyptiske sivilisasjonens overlegenhet førte til at heller ikke sporadiske forsøk på å trenge inn i landet av stammer som holdt til i ørkenområdet på begge sider av Nilen, utgjorde noen trussel i det lange løp. I det gamle riket (ca. 2543–2120 fvt.) bestod hæren av menn som ble utskrevet for å hjelpe de regulære soldatene når det var behov for det, men som etterpå vendte tilbake til sine sivile sysler.

I 1. mellomperiode (ca. 2118–1940 fvt.) endret bildet seg drastisk, og det oppstod et behov for mer permanente styrker. Lokale herskere opprettet en rekke småhærer, og utenlandske leietropper ble tatt i bruk. I det midtre riket (ca. 1980–1760 fvt.) var hærvesenet godt utbygd (vesentlig infanteri, men også marine), og ble støttet av lokale tropper når det var behov for det. Fra det 12. dynasti (ca. 1939–1760 fvt.) av trengte egypterne inn i Nubia og etablerte militære installasjoner der.

Det var først i det 18. dynasti (1539–1292 fvt.), da Egypt meldte seg på den internasjonale storpolitiske arenaen i kampen om overherredømmet i Syria og Palestina, at behovet for en velorganisert hær virkelig gjorde seg gjeldende. Hæren utviklet avanserte våpen, vognavdelinger og organiserte infanteriet i kompanier på 250 mann. Strategi og taktikk spilte en stadig større rolle. Med hærens voksende makt fikk høyere offiserer politisk betydning. Fra slutten av det nye riket tid bestod hæren hovedsakelig av utenlandske leiesoldater, særlig fra Nubia og Libya.

Følgende våpen er kjent: bue, skjold, spyd, kølle, stridsøks, krumsabel, klubbe, dolk, stokk og kastespyd.