Stat og styresett i Det gamle Egypt

Styreformen i Det gamle Egypt kan betegnes som et sakralt kongedømme, der kongen, eller farao, var den øverste religiøse, politiske og militære leder.

Etableringen av det gammelegyptiske riket skyldtes klimatiske og historiske forutsetninger som fant sted i løpet av den predynastiske perioden (ca. 4400 - 2900 fvt.). I løpet av det femte årtusen fvt. tørket ørkenområdene gradvis opp. Dette førte til at folk ble mer avhengige av elven og at Nildalen dermed ble tettere befolket (Patch 2011: 10-15).

En rekke teknologiske gjennombrudd skjer i forbindelse med dette: nomadene som tidligere hadde vandret rundt på savannen brakte buskapen sin med seg til Nildalen, og introduserte storfe som et tillegg til jordbruk og annet husdyrhold (Patch 2011: 13-14, 21-25). Kobber ble tatt i bruk og anvendt til produksjon av redskaper (Ogden 2000: 151). Dette bidro igjen til en effektivisering av jordbruket. Samtidig finner vi de første spor etter sosial lagdeling: Noen graver skiller seg ut som mer forseggjorte og velutstyrte enn andre, et tegn på at et ledersjikt utviklet seg i befolkningen (Trigger 1983: 27, 36). Sist men ikke minst finner vi de første forsøk på skrift fra slutten av denne perioden: Egypterne tok i bruk et skriftspråk som snart skulle muliggjøre administrasjonen av et større rike (Silverman 2011).

Selve opprettelsen av kongedømmet er en begivenhet som senere ble markert og feiret i den gammelegyptiske tradisjon. Ifølge denne tradisjonen besto landet opprinnelig av to rivaliserende kongedømmer, Nedre Egypt, som utgjorde deltaet i nord, og Øvre Egypt, som besto av Nildalen fra Memfis til den første katarakt ved Elefantine (Aswan) i sør. Landet ble forenet under en konge da den mytiske Menes, angivelig en konge fra Øvre Egypt, erobret Nedre Egypt og la hele landet under seg.

Den historiske rekonstruksjon av overgangen mellom predynastisk og tidlig dynastisk tid tyder på at den første kongen over hele Egypt het Narmer. Narmer var en konge fra Øvre Egypt, og det er mulig at han er den samme som den mytiske "Menes", men det sistnevnte navnet er ikke belagt i samtidige kilder. Myten om "foreningen av de to land" synes å være en forenkling som bunner i egypternes forkjærlighet for symmetri (Kemp 1989: 27). I virkeligheten var det antakelig flere småkongedømmer som gradvis smeltet sammen gjennom århundrer med handel, krigføring og diplomati (Patch 2011: 160-61).

Les mer om Kongedømmet i Det gamle Egypt.

Selv om myten om "foreningen av de to land" antakelig var en forenkling av historien, var todelingen av landet etter de geografiske skillelinjene delta/ Nildal reell nok. Skillet skulle bestå som utgangspunktet for den administrative inndelingen av landet gjennom hele den faraoniske tid.

Fra det 18 dynasti (ca. 1539 - 1292 fvt.) hadde Øvre og Nedre Egypt hver sin faste administrative leder, kalt visir, som var direkte underlagt farao. Hver av statene var igjen inndelt i rundt tyve distrikter, såkalte nomer, styrt av en guvernør (Baines & Malek 1980: 14-15).

Farao var i utgangspunktet den øverste religiøse leder i samfunnet, og den eneste som kunne kommunisere direkte med gudene. Han kunne imidlertid delegere sine rituelle plikter til et presteskap, på samme måte som han delegerte verdslig makt til visirer og guvernører. I det nye riket fikk presteskapet tilknyttet de store templene utvidet makt, og bisto administrasjonen av riket ved å forvalte store jordbruksområder og samle inn skatt. I prinsippet var det ikke noe skille mellom statsadministrasjon og andre prestelige oppgaver som for eksempel offerkult. Begge deler ble ansett som oppgaver utført på vegne av kongen, og dermed viktige for opprettholdelsen av den guddommelige orden (maat).

Les mer om Presteskapet i Det gamle Egypt .

Kildene våre til det egyptiske rettssystemet er sparsommelige. Antakeligvis fantes det lovtekster, men disse har ikke blitt bevart. Likevel vet vi at den egyptiske loven var basert på begrepet maat (orden eller balanse) og en skjønnsmessig vurdering av hva som var rett og galt i tråd med de til enhver tid gjeldende sosiale normer.  Den øverste autoritet i alle spørsmål knyttet til maat var naturligvis farao, men også denne makten kunne han delegere til andre. (Shaw & Nicholson 1995: 161).

Svært verdifulle i denne sammenheng er dokumenter fra slutten av det nye riket, som dokumenterer både lokale og statlige rettsprosedyrer.

Les mer om Det juridiske system i Det gamle Egypt.

Den relativt isolerte beliggenheten ga landet en viss trygghet mot utenlandske inntrengere. Egypterne var derfor relativt sent ut med utviklingen av våpenteknologi og militær strategi. Det var særlig Hyksos-folkets erobring og okkupasjon av Nedre Egypt i andre overgangsperiode (ca. 1759 - 1539) som satte fart i utviklingen.

Les mer om Militær og forsvar i Det gamle Egypt

Baines, J., & J. Málek 1980: Atlas of Ancient Egypt. Oxford: Andromeda.

Kemp, B. J. 1989: Ancient Egypt. Anatomy of a civilization. London and New York: Routledge.

Ogden, Jack 2000: "Metals" i Nicholson, Paul T. & Ian Shaw (red.) Ancient Egyptian Materials and Technology, 148-76. Cambridge University Press.

Patch, D. C. 2011: Dawn of Egyptian art. New York: The Metropolitan Museum of Art.

Trigger, B. G. 1983: "The rise of Egyptian civilization" i Trigger et. al Ancient Egypt. A social history, 1-70. Cambridge University Press.

Shaw, I., & Nicholson, P. T. (red.) 1995: British Museum dictionary of Ancient Egypt. London: British Museum Press.

Silverman, D. P. 2011: "Text and image and the origin of writing in ancient Egypt". I D. C. Patch (Ed.), Dawn of Egyptian art,  203-209. New York: Metropolitan Museum of Art.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.