folketrygdfondloven

Folketrygdfondloven er en norsk lov som regulerer Folketrygdfondets formelle rammeverk og kompetanse til å forvalte motverdien av kapitalinnskuddet Statens pensjonsfond Norge, og andre forvalteroppgaver Finansdepartementet måtte tillegge dem. Statens pensjonsfond er delt inn i to fond; Statens pensjonsfond Norge og Statens pensjonsfond utland («Oljefondet»). Statens pensjonsfond Norge er i hovedsak investert i det norske markedet, mens statens pensjonsfond utland i hovedsak er investert i utenlandske aksjer og obligasjoner. Folketrygdfondets målsetting er høyest mulig avkastning over tid med tålelig risiko, gjennom investering og forvaltning av Statens pensjonsfond Norge.

Loven gir Folketrygdfondet status som selvstendig rettssubjekt. Videre inneholder loven blant annet bestemmelser som fastslår at forvaltningsloven ikke gjelder for Folketrygdfondet med unntak av visse inhabilitetsregler, og loven pålegger enhver som utgjør tjeneste eller arbeid for Folketrygdfondet en taushetsplikt.

Da Folketrygdfondet ble etablert var det uklart om «folketrygdfondet» ble benyttet som betegnelsen på både selve fondskapitalen og organisasjonen som forvaltet disse midlene. Folketrygdfondloven var ment å være en opprydning i denne uklarheten, og dermed tydeliggjøre skillet mellom formuesmassen Statens pensjonsfond Norge, og Folketrygdfondet som forvalter av denne formuesmassen.