Fluksmeter, instrument for måling av magnetisk fluks. Vanligvis også brukt som betegnelse på instrument hvor man måler flukstettheten (induksjonen) direkte.

Den enkleste form for fluksmeter består av et følsomt ballistisk galvanometer som er overdempet, slik at instrumentet etter å ha slått ut beveger seg meget langsomt tilbake til likevektsstillingen. Instrumentet er tilkoblet en spole med et kjent viklingsareal. Når spolen føres inn i, trekkes ut av eller dreies i et magnetfelt, induseres en strøm i spolen. Strømstøtet (produktet av strøm og tid), som er proporsjonalt med endringen i den magnetiske fluks gjennom spolen, måles med galvanometeret. Av det målte utslag på instrumentet kan den magnetiske induksjon beregnes. Måleusikkerheten for slike fluksmetere er sjelden bedre enn ca. 2 %.

Noe nøyaktigere er instrumenter som utnytter Hall-effekten i en halvleder som plasseres i magnetfeltet. De mest følsomme fluksmetere er NMR-fluksmetere, hvor man med en nøyaktighet på ca. 10–6 kan bestemme den frekvens som induserer en overgang mellom to spinntilstander av atomkjerner til bestemte stoffer som er anbrakt i magnetfeltet. Frekvensen er proporsjonal med den magnetiske flukstetthet og med kjernens magnetiske moment, og når dette er kjent, kan derfor flukstettheten beregnes (se kjernemagnetisk resonans). En nyere metode for måling av små verdier av magnetisk fluks eller små forandringer av fluksen, utnytter kvante-effekter i superledende tunneldioder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.